Mobbehelvete – min historie (Isabell 19 år)

On 4. oktober 2012

Første klasse, første dag på skolen. Jeg var spent, veldig spent på hvordan det ville være å begynne på skolen. Tenk deg skolen! Jeg. Men om jeg bare hadde visst hva som kom i vente, ville jeg aldri, aldri gått dit.

Første dag på skolen, første dag med mobbehelvete.
Alle så på meg, mobbet meg psykisk, som om jeg var et misfoster sendt fra en annen verden. En verden som var ukjent for de normale. Jeg ble sendt stygge og nedlatende blikk som om jeg ikke var verdt noe i deres øyne.

Min munn var lukket selvfølgelig, ingen skulle få vite om dette. Det var ment å være sånn. Det skulle være sånn. I mange, mange år fremover. Dagene kom og gikk. Samme greia dag etter dag.

Jeg ble mer og mer usikker på meg selv.
Nedlatende blikk, stygge blikk, utestenging fra gruppearbeid.
Læreren måtte alltid gripe inn og sette meg sammen med noen. Jeg ble aldri valgt, og ikke faen om jeg våget å gå bort å spørre om jeg kunne være med på gruppa.

Hver gang jeg ble satt i en gruppe, ble jeg sendt sure miner til og stygge blikk. Deltagelse i gruppa var det ikke snakk om at jeg fikk lov til. De lata som om de ikke hørte meg, bare overså og ignorerte hele meg.

Jeg hadde venner, noen få å være med i friminuttene, men de holdt som regel tett sammen og jeg følte jeg var det tredje hjulet, den som ikke hørte til i vennegjengen, men bare var tilstede. En usynlig skygge som bare eksisterte.

Jeg trodde ikke det kunne bli verre.
Fjerde klasse stod for tur. Mitt selvbilde og selvtilliten min var på bunn. Jeg trodde jeg ikke kunne bli mer usikker og lei meg. Jeg viste ikke følelser på skolen, det var ikke snakk om å vise min svakhet ovenfor andre.

Samme leksa hjemme.
Smilende og glad var jeg. Ingen kunne se inn i mine øyne, all smerten jeg bar på. Alle tårene som ville slippe ut. Først om natten da alle hadde lagt seg, da kom tårene. Da jeg var alene. Mine hulk kunne ikke høres, jeg gjemte de godt ned i puta. Det ble bare verre og verre.

Flere mobbet meg,
blant annet to gutter som bestemte seg for at jeg var deres offer. På skolen ble jeg deres utvalgte blant mange andre i friminuttene.
De bestemte seg for å trenge meg opp i hjørner, spytte på meg, slå meg, le av meg, sparke meg selv da jeg lå nede på bakken, kaste ting på meg, dytte megleke med meg som om jeg var deres dukke, men på en voldelig måte. Da skoledagen var over, var guttene aldeles ikke ferdig med meg.

De fulgte etter meg da jeg gikk hjem fra skolen
De gikk bak meg, lo, kastet ting, kalte meg ting, stygge ting. De hadde det gøy på min bekosting, min helse. De sa jeg var stygg, feit, verdiløs. Da jeg nesten var hjemme, tok de tak i sekken min, stoppet meg og igjen slo de, sparket, lugget, spyttet, kastet småstein og råtne epler på meg. Mens de gjorde det fysiske, kalte de meg også stygge og grusomme ting for å gjøre meg enda mer sårbar. Det gikk på psyken min, akkurat som alle andre gjorde på skolen.

Det som hadde holdt på i fire år psyket meg ut, gjorde meg sårbar. Jeg bare lot dem holde på, fordi jeg visste at til slutt måtte de la meg gå. Jeg visste at jeg ikke kunne ta dem, så hvorfor kjempe i mot når det kunne gjøre det enda verre? Selv om jeg ikke trodde det kunne bli verre, men jeg hadde jo tatt feil av akkurat det før, så hvorfor skulle jeg ha rett nå?

Det sa stopp, jeg syns det var nok
Et år var nesten gått, sommerferien skulle snart begynne.
Jeg gjorde meg forbredt og sa i fra til mamma, pappa og min kontaktlærer. Jeg gledet meg, fordi jeg skulle slippe skolen og bare være med familien min. Det sa stopp, jeg syns det var nok.

Jeg viste hvem de to guttene var som hadde mobbet meg psykisk og fysisk i et år – pekte dem ut i friminuttet. De måtte be om unnskylding med læreren tilstede i friminuttet. De så leie seg ut og ble ført bort av kontaktlæreren. Jeg har ingen anelse hva som skjedde med dem videre,  men de mobbet meg aldri igjen.

Selv om de ikke mobbet meg igjen, hadde jeg den konstante frykten inne i meg da jeg så dem i skolegården eller på vei hjem. De rørte meg aldri, men jeg var utrolig redd for at de plutselig kunne finne på å gjøre noe vondt med meg igjen. Selv om guttene ikke mobbet meg mer i det hele tatt, verken fysisk eller psykisk, så fortsatte den psykiske mobbingen av meg med alle de som gjorde det fra første klasse.

Mobbinga hadde holdt på i fire år, men jeg turte ikke å si i fra.
Jeg var fryktelig redd for at jeg skulle bli mobbet av de som mobbet meg psykisk, skulle mobbe meg slik som de to guttene gjorde mot meg i et helt år. Jeg ville ikke la det skje, så jeg bare gikk igjennom alt de måtte finne på å gjøre mot meg, psykisk.

Barneskolen var nesten ferdig, selvtilliten min var på bunn og jeg var ufattelig usikker på meg selv, men jeg gledet meg til ungdomsskolen skulle begynne. Ny start vekk fra vonde minner og vekk fra mobbere, tenkte jeg i mitt stille sinn. Igjen tok jeg feil. De var ikke blitt mer voksne og fortsatte den psykiske mobbingen av meg gjennom hele ungdomsskolen. Jeg ble ledd av, sendt rykter om, hvisket om uansett hvor jeg gikk, sendt stygge blikk til, utestengt og fryst ut. Jeg var et misfoster og uverdig menneske til retten å leve i deres verden.

Jeg var annerledes,
passet ikke inn i det hele tatt og jeg var fra en totalt annen planet i deres øyne. Noe nettmobbing dukket også opp inne i mellom på MSN og Nettby. De truet med blant annet at jeg skulle bli banket opp og de sa at jeg måtte tenke litt lenger enn nesetippen og ikke bare på meg selv. Jeg tenke: ”Jeg? Tenke på meg selv? Hallo! Jeg gjør ikke annet enn å sette alle andre foran meg i køen, låne bort bøker og andre materielle ting om de spør, hjelpe hvis de ber om det,
komme med råd om noen har det vanskelig osv. Når setter jeg meg selv først egentlig?”.

Igjen sommerferie stod for tur og jeg gledet meg til å komme meg vekk fra barne- og ungdomsskolens vonde minner. Vekk fra folkene, bortsett fra mine venner. Begynne på nytt, en ny start på videregående. Utdanne meg til noe jeg virkelig hadde lyst til å bli og jobbe videre med. Men jeg hadde ikke store håp og drømmer, jeg hadde jo tatt feil så mange, mange ganger før. Håpene hadde blitt knust i millioner av biter som ikke gikk an å limes sammen, så hvorfor skulle det bli annerledes denne gangen? Men jo da, endelig hadde jeg funnet en plass hvor alle kunne snakke med alle og det ikke var mobbing.

Videregående var som et paradis for meg og jeg stortrivdes,
men på grunn av mine tidligere ti skoleår klarte jeg ikke å være helt komfortabel og tilfreds. Jeg hadde ingen identitet og var fremdels utrolig usikker på meg selv. Redd for å bli mobbet igjen om jeg åpnet munnen. Redd for å bli utestengt og utfryst. Derfor klarte jeg ikke å være så sosial i førsteklasse på videregående heller. Jeg gikk aldri frempå om det var gruppearbeid og noen ganger satt jeg i et hjørne for meg selv i stedet for å delta sosialt, fordi jeg følte jeg ikke hadde noe å komme med, uten at det skulle bli gjort til latter og jeg bli mobbet ut av det. Førsteklasse på videregående fullførte jeg, men gikk ikke videre på den linja av flere grunner.

Jeg tok meg et friår og jobbet det året i stedet. Det året vokste jeg veldig. Jeg hadde kollegaer som var voksne mennesker og som jeg kunne stole på etter hvert. Det året jeg jobbet lærte jeg mye om meg selv og ikke minst ble jeg selv mer voksen fordi jeg omgikk voksne folk.

Jeg begynte igjen på 1vgs,
men på en helt annen linje. Jeg stortrivdes med klassen og jeg vet at mange i klassen har gått igjennom mye selv.
Jeg følte meg trygg og jeg hadde klart å åpne meg mer. Det gikk mot sommerferien, men jeg var psykisk sliten og taklet ikke mer. Kutta ut skolen atter en gang og følte meg totalt misslykka som menneske. Jeg hadde ingenting å gjøre eller ta meg til, men det orket jeg heller ikke. Eneste jeg gjorde om dagene var å gå til behandling poliklinisk, bli innlagt på akutt psykiatriske avdeling inne i mellom og ligge i senga mi og stirre opp i taket fordi depresjonen kvelte meg.

Tar ikke sorgene på forskudd.
Jeg er så heldig å ha forståelsesfulle lærere på skolen at de var enig med meg at jeg kunne ta en pause. Jeg har bestått det ene halvåret av linja jeg går på, så nå er det bare å fullføre det andre halvåret. Planen er å fullføre skolen etter jul og frem til sommeren igjen, men jeg er ikke sikker med tanke på hvordan den psykiske helsa mi har vært i det siste. Likevel tar jeg ikke sorgene på forskudd. Jeg tar et babyskritt om gangen. Tar den tiden jeg trenger og prøver å bevare helsa mi sånn noenlunde greit.


Det er ikke lett å gi videre.
Mobbingen som jeg har opplevd i løpet av mine tidligere skoleår, er jeg enda ikke ferdig med. Det er ikke lett for meg å gå videre. Mange sier: ”Du må gå videre, livet går videre og du må bare komme deg over det. Den tiden er jo forbi, det er jo bare å glemme det.” Hvordan kan jeg glemme det? Fortell meg hvordan i helvete jeg skal glemme mobbingen som har preget meg i tolv/tretten år på mange forskjellige måter? Jeg sier ikke at jeg ikke jobber med det, fordi det gjør jeg, men fortell meg hvordan jeg skal legge vekk min barndom, ti år av mitt nittenårige liv? Tenk deg å være i den situasjonen selv, så kanskje du ikke ville sagt at jeg skal glemme og komme over det!

Selv om jeg har lært på den harde måten, så har det kommet mange erfaringer ut av det. Gode som vonde. Jeg har lært mye om meg selv, mennesker, hvem jeg burde omgås osv. Jeg tror at jeg har vokst mye som menneske og kommet lenger enn det andre har kommet på min alder. Ung av alder, men gammel av erfaring(er), sier bare jeg.

Skrevet av Isabel B. N. 19.09.2011 kl. 01.21. Redigert 03.10.2012

 

 

 

 

Send inn DIN historie også! Du velger om du vil være anonym.
  • Ved å dele erfaringen din kan du hjelpe andre ungdommer i samme situasjon og spre håp, kunnskap og åpenhet blant unge mennesker.

2 Responses to “Mobbehelvete – min historie (Isabell 19 år)”

  • Du er sterk Isabel <3 Jeg er glad i deg!

  • Dette var en utrolig sterk historie, og jeg kjenner tåren renner nedover kinnet. Mobbere har mer enn stor innvirkning på menneskene dem mobber, så stor som Isabel skriver her. Det å skulle vite at noen blir mobbet så grovt på grunnlag av INGENTING, er sårbart og vondt. Jeg beundrer Isabel som har kommet seg på beina igjen – for hun er virkelig en sterk og modig jente som fortjener kun gode dager.

    Dette vil jeg si er en tankevekker for alle som mobber..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Unable to load the Are You a Human PlayThru™. Please contact the site owner to report the problem.