Flytting under barnevernet – min historie (Marita Christine)

On 6. september 2012

Illustrerende bilde: Andreas Bakkebø, Bakkebo Photography

Fosterhjem
Jeg flyttet hjemmefra i 2006. Fosterhjem var neste stopp, og det var forferdelig. Jeg fikk ikke møte familien min mer enn en helg i måneden, jeg ble fratatt mobil og pc på nettene, jeg ble rakket ned på hver eneste dag, og ble aldri tatt inn i familien. Jeg var utenfor, mens jeg så hvor koselig de andre i familien hadde det. For jeg var ikke deres barn, jeg var en drittunge, et problembarn – et fosterbarn. Tydligvis ikke like mye verdt som de andre i familien. Det gjorde meg syk. Syk i hodet mitt. Jeg klarte ikke konsentrere meg på skolen, jeg klarte ikke fungere som normalt. Jeg stakk av fra fosterhjemmet flere ganger, men ble tatt tilbake i håndjern bak i en politibil.

Neste stopp - akutt institusjon
Neste stopp for meg ble på en akutt institusjon - jeg likte meg der. Selvom det var strenge rammer. Det var mennesker som brydde seg om meg. De ansatte brydde seg virkelig, og jeg fikk tre gode venner der, to gutter og en jente som jeg alltid vil være glad i og takknemlig for at jeg ble kjent med. Vi hadde det alltid koselig, selvom det så klart var noen småkrangler, som det ofte blir når 4 ungdommer blir satt i samme hus og må gjøre alt sammen. Jeg lengter tilbake til Hokksund, de ansatte og de andre ungdommene jeg bodde med. 

Porsgrunn – heller ikke det rette stedet
Så gikk det videre til Porsgrunn – her begynte det å bli en del problemer. Jeg begynte og ruse meg, gikk tilbake til selvskading og psykiske lidelser, fikk et utrolig stort sinneproblem – aldri vært verre enn det. Jeg skadet andre mennesker, kun fordi jeg ikke klarte og styre meg. Men alikevel var dette stedet også et bra sted for meg. Ikke bare fordi jeg gjorde som jeg ville, var frekk, sloss, rusa meg og gjorde herværk. Nei, fordi de ansatte brydde seg og fordi jeg fikk venner for livet. Venner jeg ikke kan tenke meg et liv uten. Men med min oppførsel, og regelmessige politibesøk kunne ikke det stedet være det rette for meg.

Egen leilighet
Jeg ble flyttet til Asker. Min egen lille leilighet, og det var godt. Jeg ble kjent med mange herlige mennesker som jeg fortsatt er utrolig glad i. Jeg bor ikke der lenger, men jeg har fortsatt kontakt med de andre ungdommene som bodde rundt meg og de ansatte som til tider kunne gjøre meg forbanna, men som jeg alikevel er glad i. Og jeg kom nærmere familien min, noe som var utrolig deilig.

Råd
Kjære unge mennesker – unngå dette. Unngå å havne under barnevernet fordi oppførselen din er dårlig hjemme, på skolen eller i byen. Oppfør deg, følg reglene hjemme og respekter voksenpersoner i livet ditt. Respekter de rundt deg, alle sammen – uansett om de har gjort dårlige valg eller ikke. Respekter deg selv.

Marita Eliassen

Send inn DIN historie også! Du velger om du vil være anonym.
  • Ved å dele erfaringen din kan du hjelpe andre ungdommer i samme situasjon og spre håp, kunnskap og åpenhet blant unge mennesker.

7 Responses to “Flytting under barnevernet – min historie (Marita Christine)”

  • Jeg bor i fosterhjem nå. Bodd her i omtrent 2,5 år. Enige med dere, man føler seg liksom ikke hjemme. Alle fostersøskene mine har flyttet ut, så jeg har sluppet akkuratt det problemet. MEN, jeg merker at det e UTROLIG vanskelig og UNORMALt å bare flytte inn i et annet hjem med andre regler og oppfattelser. Slitsomt å ikke føle seg hjemme… De er jo kjekke folk da :-) Gleder meg til jeg blir 18 år og flytter ut ihvertfall!!!!!

  • Kjenner meg mye igjen i det du har opplevd. Bodde i et fosterhjem i et år og kjente meg aldri hjemme der. Jeg ble alltid den store stygge syndebukken, en ungdom som liksom gjorde ting for jeg var eldst. Men slik var det ikke!! Småungene hadde aldri noe skyld og de fikk uansett kos og tilgivelse av fosterforeldrene. Det gjorde vondt. Klikket på dem til slutt og måtte bo på akuttinstitusjon, Kalfaret i Bergen. Det er sikkert det beste som har hendt meg. Gud som jeg savner den plassen. Både de andre ungdommene og de som jobber der, tenker på dem hver dag..<3 Nå bor jeg i beredskapshjem og har det mye bedre sånt sett. Pappa er død og jeg sliter på skolen, men bedre "hjemme" da.

  • Så bra Marita! Stolt av deg <3 utrolig gla i deg! ;*

  • Tusen takk for at dere ville dele min historie. Håper på å kunne hjelpe godt til når jeg skal skrive for unghjelp. Dere får også lov til og bruke bilde av meg, om det skulle være aktuelt.. :)

    • Det var bare hyggelig å dele historien din med andre! Vi la ikke ut bilde av deg siden vi ikke hadde godkjennelse, men vi kan det nå =)
      Med vennlig hilsen oss i UngHjelp.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Unable to load the Are You a Human PlayThru™. Please contact the site owner to report the problem.