Mammaen min er syk – Min historie (Lilith 21 år)

On 29. oktober 2013

Jeg titter inn på stua, som vanlig redd for å møtes av en kompakt stillhet.
Den stillheten som skal symbolisere følelsen av å være helt alene. De første nerverpirrende sekundene fram til du igjen trekker inn luft.

Jeg blir stående noen minutter til, helt rolig for å ikke vekke deg, før jeg igjen går inn på rommet mitt. Om en time eller to vil jeg titte inn på stua igjen.

 
Det å alltid leve i frykt for å miste moren din, tror jeg du må oppleve for å kunne forstå.
Jeg forstår, fordi det alltid har vært sånn. Moren min har både astma, KOLS og emfysem. Hun har også fått et prolaps i nakken, og er tidligere operert i begge knær. Så lenge jeg kan huske har hun alltid vært syk. Jeg husker det ikke annerledes, og har dermed heller aldri savnet noe. Hun har alltid vært der, gjort så godt hun kan og prøvd å få til alt i hele verden, og enda litt til. Og på tross av alt hun har hatt selv, har hun gitt meg alt jeg trengte og aldri klagd.

Jeg har aldri manglet noe, hun har ordnet opp i det meste.
Hun har både lappet, vasket og sydd klær. Hun har plastret sår, fulgt meg til skolen og hjulpet meg med lekser. Når jeg var liten ble det lest og sunget tre sanger hver eneste kveld. Vi har på vært på ferier, tivoli og kino sammen. Vi har hørt på musikk sammen, og det var hun som lærte meg å danse. Ja, til og med mat har jeg fått – hver eneste dag

485735_133142576813555_618242008_n

Bilde: Lilith Ravn

 

Stua er helt stille, alt for stille. Du har nettopp reist, mens jeg må være igjen her og ikke vite. Jeg sover på sofaen den natta, trekker inn lukta som ennå sitter i putene.
Den første gangen det ble klart for meg at moren min var syk var i 2003. Hun var på Glitre-klinikken fra 07. oktober til 04. november. Ennå var jeg for ung til å virkelig forstå, men jeg fikk ett lite innblikk i hva det var. Jeg ble forberedet på hva jeg ville se når jeg vokste til. Jeg brukte en måned på å savne henne, og ennå er det jeg husker aller best den store, rosa kaninen hun hadde kjøpt og ga meg når hun kom hjem. O, barnlige gleder.

Jeg titter bort på deg fra madrassen i hjørnet.
Stryker fraværende over hundepelsen, mens jeg tenker på at jeg enda er alt for ung til å bli alene.

Det er nesten en uke siden jeg flytta ut på stua. Jeg ligger våken halve natta og hører på hvor tungt du puster.  Det er desember 2006. Jeg har sett henne bli dårligere og dårligere de siste ukene. Nå tørr jeg ikke lengre å la henne være alene. Så lenge jeg er hjemme befinner jeg meg på madrassen i stua. Dag og natt har jeg det verst tenkelige i hodet. Jeg sover dårlig, og bruker mye tid på lytting. Jeg lytter til hvordan hun trekker pusten.

Mange ord har jeg satt på papiret om moren min.
Jeg har brukt timesvis på å beskrive henne, og vårt liv sammen. I nesten alle skrivebøkene jeg har er hun nevnt. Allikevel er det en periode jeg aldri har nevnt, annet enn med noen vasete ord om en ødelagt jul, skulking av skolen og at det ville være min skyld i et dagboknotat fra 2006. Jeg har aldri gått virkelig inn på episoden før nå, av redsel for hva jeg ville se.

Det er den 13. desember 2006.
Ambulansen har nettopp reist til sykehuset med mamma. Jeg går i 9. klasse, og er alene hjemme. Jeg må varsle både bestemor og broren min.
De første minuttene står jeg lent opp mot døra i gangen og sloss mot panikken. Først når jeg treffer gulvet klarer hjernen min å fatte at jeg skled. Jeg blir sittende der, på gulvet, konsentrert om å puste. Trekke luft ned i lungene, unngå panikk. Hun er i gode hender, det er greit, alt blir bra nå. Puste, og ta meg sammen.

Telefonen ringer. En gang .. To ganger .. Jeg svarer på tredje ringesignal, og forteller bestemoren min hva som har skjedd. Det føles som om det tar en evighet å forsikre om at jeg har det bra, og kommer til å klare meg helt fint alene.

Broren min tar det pent. Jeg ser meg selv i øynene på badet mens jeg takker nei til tilbudet om å være der mens mamma er borte. Jeg blir stående akkurat der, lenge etter at summetonen har dødd ut.

De neste tre dagene sitter jeg i sofaen. Jeg lever hele livet mitt der, og går aldri lenger ut enn på verandaen. Lysene er på i hele leiligheten, og allikevel ser jeg spøkelser. Jeg prøver å la være å se etter ett spesielt.

TV-en står alltid på, som en evig støy i bakgrunnen. En støy som ikke helt klarer å overdøve stemmen til ambulansearbeideren som sier “Vi reiser rett til sykehuset, hun klarer ikke en natt til hjemme.”

Tankene er mange. Er det min skyld ?
Kunne jeg gjort noe ? Ville hun være hjemme til jul ? Gikk det bra denne  gangen ? Jeg burde sagt ifra ! Mamma nå 9 døgn på sykehuset, og jeg var hjemme det meste av tiden fram til juleferie. Det var med nød og neppe hun fikk lov å komme hjem til jul. Bestemor hadde kommet ned, og stelte til jul like god som noen. Mamma var tydelig skral, men i det minste hjemme ! Etter middag og gaveåpning reiste jeg hjemmefra, og ble borte til ut på nyåret. I dag angrer jeg på at jeg ikke ble hjemme det året, vi ville hatt godt av å være sammen. Men samtidig ga romjula meg en sjanse til å trekke meg unna, puste og tenke gjennom tingene i mitt eget tempo. Og jeg tror jeg hadde godt av det.

Jeg rakk å tenke gjennom ganske mye.
Jeg fikk ting på avstand, og tok flere avgjørelser jeg hadde tenkt på lenge. Jeg kom fram til svar på noen av spørsmålene mine, og trakk mine egne konklusjoner.
Noe av det viktigste jeg kom fram til er at familie er det viktigste du har, og at jeg virkelig er glad i mammaen min. Jeg erkjente at jeg aldri vil være klar for å miste henne, og at jeg bare må ta tingene som de kommer. Jeg fant ut at det ikke var min skyld, og at hun ville blitt syk uansett hva jeg hadde gjort eller ikke gjort.

Mamma har astma, KOLS og emfysem.
KOLS står for Kronisk Obstruktiv Lungesykdom, og er så vidt jeg vet foreløpig ikke mulig å kurere. Sammen har vi vært gjennom ganske mye allerede, og nå har vi startet på en ny reise der bare bokens forord er påbegynt. Den 26. august hadde hun en time hos lungespesialist på sykehuset. Han henviste henne til videre testing før en eventuell henvisning til rikshospitalet med tanke på transplantasjon. Bare noen dager senere var hun tilbake for den første i en serie av mange tester.

Foreløpig har jeg hverken spørsmål eller svar. Jeg har ikke turt å kjenne på hva jeg føler, og har ikke gjort meg noen tanker i noen retning.
Akkurat nå prøver jeg bare å henge med, og skrive det ned mens jeg ennå husker det.

Send inn DIN historie også! Du velger om du vil være anonym.
  • Ved å dele erfaringen din kan du hjelpe andre ungdommer i samme situasjon og spre håp, kunnskap og åpenhet blant unge mennesker.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Unable to load the Are You a Human PlayThru™. Please contact the site owner to report the problem.