5 år som selvskader – min historie (Maria 17 år)

On 26. september 2013
Maria Dahl

Bilde: Maria Dahl

For deg ser jeg ut som en helt «normal» jente.
Uten bekymringer eller noen problemer. Jeg er den jenta som alltid har glimt i øyet, og alltid et smil om munn. Jeg er den jenta som for alle til le. Jeg er en glad jente som liker å bli kjent med nye mennesker. I dine øyne er jeg en normal 17 åring med hverdagslige problemer. Og det her du tar så feil!

Mitt navn er Maria Dahl, og jeg er 17 år.
Jeg er ikke den jenta som du vil kalle «normal». Jeg er den jenta som kommer under kategorien syk, gal og oppmerksomhets syk. Over flere år har jeg satt opp en fasade slik at jeg kan skli inn i det sosiale, men bak om fasaden så er jeg en annen jente.  Jeg er den jenta som hører på triste sanger, skader seg selv om kvelden og gråter om natten. Jeg er den jenta som må skade seg selv for å overleve. Ikke for de at jeg vil dø, men for de at jeg vil overleve.

Jeg har nå slitt med selvskading i snart 5 år ,
og har over 3000 arr på kroppen. Jeg har selvskadet på mange måter, men jeg har som regel kuttet meg selv. Jeg har også selvskadet ved å la være å spise. Jeg utviklet spiseforstyrrelse i 2011 og holdt på å dø av det i 2012. Det var en annen måte jeg selvskadet på f.eks. Mange synes at arrene er ekle og blir skremt av dem, men for meg så har hvert arr en historie.

Begynte da jeg var 12 år gammel.
Så de vil si at jeg har holdt på med selvskading i 5 år. Mange vet ikke helt hvor det startet, men jeg er fullt klar over hvor det startet. Jeg skal ikke gå så mye inn på det, men jeg kan si at jeg ble voldtatt.  Voldtektene var hovedgrunnen til at jeg begynte å skade meg selv. Da voldtektene startet mistet jeg en bit for bit for hver dag som gikk. Først mistet jeg selvtilliten, også begynte jeg å kalle meg selv mindreverdig. Jeg begynte å føle meg unormal. Jeg var ikke god nok, og alt jeg gjorde ble feil. Jeg fikk ingenting. Jeg var ikke god nok.

Første gang jeg skadet meg selv,
var jeg på ferie hos foreldrene til stefar. Hele familie skulle ut, men jeg orket ikke å bli med dem så jeg ble hjemme. Da jeg hørte at siste man hadde gått ut sprang jeg inn på badet og fant frem en saks. Jeg husker at hele kroppen begynte å riste, kroppen skalv og hjertet slo i sin egen takt. Rett før jeg laget den første røde streken på håndleddet så svartnet det for meg.  Resten av sommerferien duket det stadig opp nye røde, små og hovne striper over hele høyre arm.

Fra striper til kutt.
Det tok ca et halvt år før de små, hovne stripene ble forvandlet til små kutt. Og den dag i dag så er dette kutt som trengs å bli behandler av leger. Jeg angrer så fælt på at jeg la saksen mot huden da jeg var 12 år gammel. Hadde jeg vist at hele kroppen skulle bli dekket av arr, så hadde jeg aldri gjort det. Men det er alltids lett å være etter på klok. I snart 5 år har jeg brukt det samme skriptet for å fjerne og dempe den indre uroen.  Jeg har laget ytre arr, slik at de indre skulle bli mindre.

Privat institusjon.
I fjor flyttet jeg til en privat institusjon her på Østlandet etter å ha flyttet 14 ganger. Og det var de som introduserte meg for et nytt skript. Det nye skriptete innebærer å snakke om det som gjør vondt, og be om hjelp når alt hope seg opp innvendig! For meg så var dette helt nytt! Jeg har aldri vært vant med og spør etter hjelp eller å be om hjelp. Jeg har alltid tatt hånd om det selv, eller bare skudd alt vekk!  Jeg føler meg svak hvis jeg må be om hjelp!

Nå har jeg bodd her i over et år.
På det året har jeg lært veldig mye. Og dette vil jeg gjerne dele med dere. Sjefen på institusjonen sa til meg en gang – du vet at det går an å gå rundt fjellet. I stede for å stange mot fjellveggen. Og etter det har jeg prøvd å gå rundt fjellet i stede for stange mot hele tiden. Jeg har falt mange ganger, og tatt mange dårlige valg. Men det faktisk sant, det finnes en sti rundt fjellet. Jeg har øvd på å snakke om det som gjør vondt og spør eter hjelp. Jeg kan love deg at det ikke er lett, men det er verdt det! Jeg har skriket i mange timer, fått kramper og gråtte øynene mine hovne. Det gjør så sykt vondt der og da, men det er ti ganger mer verdt den enn å skade seg selv.

Det å sitte på legevakten,
og måtte la andre lappe deg sammen på grunn av at du har det så vondt er et større nederlag for meg, enn det å spørre etter hjelp! Jeg vet at jeg høres litt dobbelmoralsk ut når jeg sier at – det å spør etter hjelp for meg er svakt. Men det er jo ikke svakt! Det er bare en følelse du har. Man kan klarer ikke alt selv her i livet. Du må bare face det: du trenger hjelp til å videreutvikle deg selv.

Jeg prøver.
Enda er jeg ikke helt komfortable med og spør etter hjelp, men jeg prøver. Begynn med å ta et steg om gangen. Du trenger ikke å ta store steg, men ta så store steg som du føler deg komfortabel med. Det å la de rundt meg ta kontrollen er det største steget for meg. Jeg er skikkelig kontrollfrik, og må vite hva som foregår rundt. Og tanken på å slippe kontrollen gjør meg utrygg, men noen ganger så trengs det. De ansatte på institusjonen pleier å si til meg selv – noen ganger må du ta de fri, og gi ansvaret til oss! Det er vanskelig, men jeg klarer det noen ganger! Og jeg vet at dere også kan klare det! Alt handler om vilje, og tro. DU må bare bestemme deg for å gjøre det. Det er dine valg, men du må også huske på at det er ditt liv!

Jeg har lært meg å si ifra.
Da jeg kom til institusjonen var jeg på legevakten i alle fall 2 ganger i uken, og nå går det lengre og lengre tid for hver gang! Og det er fordi jeg har lært meg å si i fra, og signaliser til dem at jeg trenger hjelp. Det er ikke alltid du trenger å snakke. Du kan prøve å skrive, eller bruke krosspråket. Bare prøv, for det er virkelig verdt det! Jeg vet at det gjør vondt å kjenne på følelsene, og at du helst vil unngå det, men jeg lover deg at det er verdt det! Ta et steg om gange. Du vil nok møte veggen mange ganger, men slik er livet! Sorry, men slik er det livet. Du slipper unna! Selv om du ikke slipper unna, så kan du sørge for at fall høyden blir kortere og kortere for hver gang! Det er ditt valg! Husk på det!

Jeg har vært innen psykiatrien i mange år.
Jeg har prøvd mange forskjellige metoder på å få det bedre. Jeg har alltid unngått metoden å snakke og spør eter hjelp! Etter at jeg la det inn i det nye skriptete så har jeg det så mye bedre med meg selv, og det er det som har fungert best for meg! Tro det eller ei. Men å snakke og spør etter hjelp (mener jeg) er en av medisinene for å få det bedre med deg selv.  Jeg har vært så heldig og kommet til en plass hvor de kjemper med meg 24/7.  Jeg har alltid noen som støtter meg. Så jeg har de å takke for at jeg er her i dag. Men jeg vil av slutte med å utfordre deg til å prøvde selv! Hvorfor ikke? Du kan da ikke tape så mye på det. Tenk over det!

Skrevet og innsendt av Maria Dahl, 17 år

Send inn DIN historie også! Du velger om du vil være anonym.
  • Ved å dele erfaringen din kan du hjelpe andre ungdommer i samme situasjon og spre håp, kunnskap og åpenhet blant unge mennesker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Unable to load the Are You a Human PlayThru™. Please contact the site owner to report the problem.