Mobbing – min historie (Ida)

On 12. september 2013

 

Jeg må alltid være glad, jeg har ikke noe valg

Bilde: Ida

Bilde: Ida


Av og til tar jeg meg selv i å tenke at jeg ikke er verdt det, og at jeg er mindre enn alle andre. Og noen ganger kjenner jeg ikke igjen meg selv.

Alt startet i slutten av barneskolen.
Da jeg begynte i 6. klasse, fikk vi en ny lærer, jeg husker at jeg syntes hun var veldig grei i starten. Men i slutten av det skoleåret, skjønte jeg at hun ikke var som jeg hadde trodd. Hun dro meg ofte fram i timene for å vise de andre hvordan ting skulle gjøres. Men jeg hadde ikke peiling selv, og endte opp med å drite meg ut fullstendig. Dette skjedde om og om igjen, og hver gang kalte lærerinna meg for dum, og sa at jeg burde øve mer.

Musikk timene var de værste.
Musikk er jo et fag de fleste liker, men ikke jeg. For jeg hadde ikke peiling på noter, og det har jeg fortsatt ikke. Det enste vi noen gang gjorde i musikken, var å spille fløye. Og vi måtte lære sanger kun ut i fra notene. Noe jeg aldri klarte, alle prikkene og strekene forvirrer meg alltid. Og jeg mistet helt konsentrasjonen. Og da grep lærerinna sjansen til å dra meg opp for å spille noe jeg helt klart ikke fikk til. Og etter hver time, fikk hun meg til å føle meg dum.

I 7. klasse gikk hun åpent ut for å hate meg.
Lærerinna dro meg oftere opp for å drite meg ut, bare nå i alle timene hennes. Hun sa jeg skrev stygt, at jeg spurte så dumme spørsmål. Og hun kalte meg ofte dum, selv om jeg alltid fikk full pott på prøver. Og helt i slutten av barneskolen, beskylte hun meg for å fake at jeg hadde hjernerystelse. Selv om jeg hadde glidd på isen og slått panna i isen, og blødde fra nesa. Jeg klarte så vidt å holde meg oppreist i stående stilling, og svimte av midt i timen. Selv da sa hun at jeg bare faka alt sammen. Og nesten ingen trodde på meg.

Det ble verre da jeg startet på Ungdomsskolen.
Da vi startet i 8. klasse, fikk jeg mange nye venner, samtidig som jeg beholdt de gamle vennene mine. Noe som er vel og bra det, men jeg merket veldig fort at ungdomsskolen vridde og vendte på meg. Og forandret meg til noe jeg ikke visste hva var. Den nye klassen var/er full av overkule folk som tar det for gitt at de kan si hva de vil til deg, uten at du blir lei deg. For hvem bryr seg vel om en liten komentar en gang i bland? Vel, jeg begynte å bry meg.

Den ene læreren gikk inn for å psyke meg ut.
Engelsklæreren vår var en gammel mann som ikke var helt lærermatriell lenger. Men han nektet å slutte. Han stinket sigar og sto alltid ved siden av meg, så jeg holdt på å spy. Hver gang jeg gikk på do i timene hans, satte han seg på plassen min, og tegnet tegninger på bøkene mine. Noe som fikk hele plassen min til å lukte røyk. Han glodde surt på meg i timene, og fikk meg til å føle meg som om jeg hadde gjort noe galt bare ved å puste.

Midt i skoleåret begynte en jente å kalle meg stygg
Dette var riktignok en jente som ingen trodde på, men når hun slo meg mens hun sa slikt til meg, begynte jeg å tro på henne. Hun kalte meg mindreverdig, og beskylte meg for at hun ikke hadde venner. Selv om det var hun selv som hadde ordnet det for seg selv ved å baksnakke alle på hele skolen. Og når hun ikke slo eller snakket stygt til meg, var hun klistret til ryggen min og skulle alltid ha en klem. Dette fikk meg alltid til å stivne til, av frykt for enda et slag, eller enda en komentar.

Til og med vennene mine gjorde meg usikker nå.
De sa ingenting provoserende eller frekt til meg, og jeg vet ikke egntlig hvorfor jeg føler at jeg må gi litt ekstra for at de skal legge merke til meg. Jeg har blitt klovnen i gruppa, og det sliter meg ut. For hvis jeg ikke kommer med noe totalt idiotisk, tror de at det er noe galt med meg. Jeg er alltid sliten når jeg kommer hjem fra skolen, og lurer alltid på hvorfor jeg startet med å være klovnen. Jeg føler at jeg må imponere dem hele tiden, for hvis ikke kan de gå fra meg, tenker jeg. Men dette får jeg alltid høre at ikke er sant. Og jeg tror på det i ca. fem minutter. Jeg føler at jeg må være full av energi hele skoledagen, og at jeg må hoper rundt og smile, tøyse. Og være den som ikke bryr seg om hva folk sier og syns.

Bare en venn kan jeg slappe av sammen med.
Hun er ikke i “gruppa”, men jeg føler at hun er min beste venn. For hun forstår meg, og skjønner at jeg ikke kan være livlig hele tiden. Og hun tror på meg hver gang jeg blir sliten. Jeg går til henne i friminuttene når jeg ikke føler meg håvet inn av de andre. Og der kan jeg helt klart slappe av, være rolig, og snakke om akkurat det jeg vil. Uten at hun ser rart på meg. Hun er det eneste “fristedet” mitt.

Jeg krangler ofte med mom.
Jeg er sliten når jeg kommer hjem, og helt utslitt når leksene er gjort. Og da er lunta mi veldig kort, og selvfølgelig klarer jeg å bli sur på mom for ingen ting. Både hun og jeg er slitne av all kranglinga, og vi prøver desperat å holde fred, men det funker aldri i mer en ett par dager. Og så skriker vi etter hverandre igjen. Og der røk resten av dagsenergien min.

Nesten ingen tror jeg sliter, og nesten ingen vil høre på meg.
Når jeg forteller vennene mine i “gruppa” om at jeg ikke føler meg så glad, og sier at jeg er lei meg. Blir dem jo selvfølgelig lei seg og vil trøste meg, men de gjør det ikke lenge av gangen, for da mister dem oppmerksomheten ovenfor meg og begynner å snakke om det vanlige. Eller verre, prøver å muntre meg opp med idiotiske ting. De eneste jeg kan snakke om slikt med, er bestevenninda mi, storesøstra mi, og en utvekslingsstudent som bodde hos oss for flere år siden. De er de eneste jeg kan snakke om slikt med. Jeg snakker ikke om dette med familie engang, for de missforstår meg alltid. Og ender opp med å gjøre meg enda dårligere til sinns.

Håndballen
pleide å hjelpe som en slags terapi for meg, og jeg elsket det over alt på jord. Men så begynte laget å si (inndirekte) at jeg var dårlig, og at jeg ikke kunne spille på de plassene de spillte på, for jeg ødela for dem. De ga meg nesten aldri ballen, og jeg ble stuet bort på ving. De få gangene jeg fikk ballen, klarte jeg alltid å komme meg igjennom, men da de kjeftet på meg for å prøve, ble jeg distrahert og bommet alltid. Det er selvfølgelig ikke alle som er slik mot meg, og de ber meg om å ikke bry meg. Noe som er veldig vanskelig når jeg ser avskyen i øynene til de andre hver gang jeg er ute på banen og blir plassert ved siden av dem. Derfor planlegger jeg å slutte når skolen starter. Jeg orker ikke mer av håndballen. Hver gang jeg dro på trening før, gledet jeg meg. Men nå bare gruer jeg meg.

Klesveien
Mom er ikke så fan av stilen min lenger, og klager alltid på at det er for svart. Men jeg kan ikke kle meg i farger, når jeg ikke føler at jeg er så glad. Jeg gjemmer meg i bukser, når jeg før elsket skjørt. Men jeg elsker å gå i slikt, og jeg føler meg vell i det. De på skolen klager ofte på at jeg er så “emo” og syns jeg ser snål ut. De erter band t-skjortene mine, og spør hvordan jeg kan like noe så “grusomt”.
Men klærne er vel det eneste jeg faktisk er stolt over ved meg selv. Og som jeg ikke lar meg pirke på.

Musikk og ark redder meg
er musikk og å tegne, jeg føler meg så fri når jeg har en blyant i hånden og papir forran meg, og musikk på ørene. Jeg glir inn i en slags transe når jeg tegner, hvor det bare er meg, bandene, arket og blyanten som finnes. Det er den beste terapien som finnes. Og det er da jeg er helt glad. Jeg elsker også å dra på konserter med storesøstra mi, hvor jeg kan skrike, og hyle så mye jeg vil, uten at noen tror jeg er gal. Og det å høre musikken live, minner meg om at de som hjelper meg, faktisk finnes. Og at de vil fortsette å være der for meg. Jeg vet at jeg høres rar ut nå, men det er sant.
Musikken redder livet mitt hver dag. Og jeg klarer meg ikke uten den

Boksen min
Jeg har en boks stående på rommet mitt, som jeg har alle de gode minnene mine i. Jeg skriver en lapp, eller tar vare på en billett vi fikk utdelt. Og putter det i boksen. og i slutten av året, skal jeg åpne den, og se hvor mye fantastisk jeg har gjort i løpet av et år. Så jeg husker det positive i året, og glemmer det negative. Dette er en metode som funker veldig bra for meg, og det er til å anbefale.

Mine tips til andre, er å ikke la folk forandre deg mot din vilje, og hvis det allerede har skjedd, finn deg en hobby du virkelig elsker. Og som aldri tar slutt, som du kan gjøre hele livet ut.
Og du burde også snakke om det med noen, uansett om det er foreldre eller venner, søsken eller psykolog. Bare få det ut av deg. Det kan også hjelpe å føre en dagbok.

-Ida

Send inn DIN historie også! Du velger om du vil være anonym.
  • Ved å dele erfaringen din kan du hjelpe andre ungdommer i samme situasjon og spre håp, kunnskap og åpenhet blant unge mennesker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Unable to load the Are You a Human PlayThru™. Please contact the site owner to report the problem.