Omsorgsvikt og alkoholisme – min historie (Anna, 17 år)

On 10. september 2013

Skjermbilde 2013-09-10 kl. 13.18.00Jeg husker så godt de lange kveldene der mamma var langt i fra edru.
Jeg husker da faren min ble kastet ut, mine to eldste brødre stakk av, og jeg ble sittende igjen med lillebror på 3 år. Mamma hadde på høy musikk i stuen, og hun satt og gynget frem og tilbake i takt med musikken. Med jamne mellomrom måtte jeg inn til henne og fylle på vinglasset. Tilslutt merket hun ikke forskjell på vin og vann. Da kunne jeg beregne hvordan hun ble utover kvelden.

Det lå ofte flasker med både vin og vodka i klesskapet mitt.
Jeg trodde det var en god gjemmeplass, men det endte med at jeg fikk skylden for å drikke det. Slik var helgene mine. Det startet på fredag før jeg kom hjem fra skolen. Jeg husker magen min knyttet seg fram mot siste time på skole, for jeg visste hva jeg kom hjem til. Fra fredag, til og med mandag var jeg barnevakt for broren min, mor og eventuelt andre voksne hun tok med seg hjem. Jeg var så flau over det, så ingen av vennene mine fikk komme på besøk. Huset stinket alkohol og andre stoffer etter helgen. Jeg var så liten, og så redd.

Barnevernet var innblandet,
men det grep ikke inn før det var for sent for meg. Vi ble flyttet i fosterhjem. Jeg og min yngste bror bodde i samme fosterhjem, men jeg måtte flytte 60 mil unna ham etter 3 månder. Da klarte ikke fosterfamilien meg lenger. Jeg var knust. Jeg følte jeg sviktet broren min som trengte meg mer en noe annet! Jeg ble flyttet rundt om kring på instutisjoner og fosterhjem.

Jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling et par ganger.
Noen ganger med politi, andre ganger uten. Jeg har valgt og ikke åpne meg for noen behandlere. Jeg har sluttet på alt som heter BUP og andre tiltak. Grunnen er : Jeg er ikke klar for å åpne meg, og jeg har ikke funnet den rette behandleren. I dag sliter jeg veldig. Jeg svever mellom liv og død. Det ble litt bedre etter jeg fikk flyttet på hybel, men da ble alkohol inntaket mitt mye høyere. Jeg kan drikke midt på dagen, kun fordi alt er for vondt, for vondt til å takle. Men jeg er fast bestemt på å takle dette, bare i mitt tempo. Veien er lang, og jeg sliter med å se lys i tunnelen, men der er lys!
Skrevet og innsendt av Anna 17år

 

 

Send inn DIN historie også! Du velger om du vil være anonym.
  • Ved å dele erfaringen din kan du hjelpe andre ungdommer i samme situasjon og spre håp, kunnskap og åpenhet blant unge mennesker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Unable to load the Are You a Human PlayThru™. Please contact the site owner to report the problem.