Selvskading – min historie (Lilith 20 år)

On 14. august 2013
SONY DSC

Bilde: Lilith Ravn

Min historie begynner sent i 2007. Og den har vart helt til i dag. Jeg er skadefri i dag, men jeg har hatt sprekker – og jeg risikerer alltid å sprekke igjen. Alt handler om vilje, vilje til å kjempe for det jeg tror på – stå for det jeg mener, og sloss for det jeg vil.

Hver eneste dag er en kamp mot triggere,
hver gang noe går meg imot er det fortsatt kniven eller barberbladene jeg lengter etter. Hodet mitt forteller meg at det er eneste utvei, det er eneste måten å håndtere det på. Hodet mitt drar igjen og igjen opp den samme gamle historien om alle menneskene rundt meg som forsvant så fort jeg slutta å selvskade – det må jo bety at mennesker bare bryr seg om meg når jeg blør og har åpne sår på kroppen.

Nei ! Jeg vil ikke at det skal være sånn,
jeg vil ikke være enig. Jeg vil ikke tro at det er riktig, så jeg kjemper imot. Det er min kropp, mitt liv og mitt valg. Det er jeg som skal bestemme hvordan jeg skal reagere på følelsene mine, ikke hodet mitt. Det er ikke greit at det sitter en stygg liten stemme i hodet mitt og forteller meg hvordan jeg skal leve livet mitt – hva jeg skal og ikke skal. Det er min jobb, det er jeg som skal gjøre det !

Det begynte bare som små risp i huden,
bare så vidt synlige rød striper – men det var det første symptomet. Det første synlige symptomet på at her, her var noe virkelig galt. Jeg brukte lang tid på å tørre noe mer enn å rispe i huden min. Jeg var så forferdelig redd for at jeg skulle treffe en åre og blø i hjel med en gang jeg var mer hardhendt. Jeg satt hver gang og passet på hvor hardt jeg dro kniven over huden for at det ikke skulle lage tydelige sår. Det skulle, måtte og kunne ikke bli mer enn små risp. Hadde det blitt ett åpent kutt, var jeg redd noen skulle komme og stenge meg inne ett sted.

Det tok tid,
men en dag skjønte en av mine daværende beste kompiser tegningen. Han konfronterte meg med det å være selvskader, og jeg – jeg blånekta ! Jeg kan ikke være selvskader når jeg ikke har sår ! Han satte seg ned med meg, tok hendene mine i sine og sa; “Vakre jente. Du trenger ikke blø for å være selvskader! Du ødelegger huden din for å håndtere følelser. Om du ikke stopper nå vil det eskalere og bli verre og verre, helt til du en dag ikke klarer å stoppe .. Hør på meg, jeg vil hjelpe ! Ikke gjør dette her, stopp nå mens det er en mulighet. Be om hjelp, jeg skal være her hvert skritt på veien.”

Hva tror dere jeg svarte ?
NEI. Nei med store bokstaver, nei med hikst på slutten og hivende pust. Jeg hveste mot ham, ba ham reise til helvette og slutte legge seg opp i mine saker. Jeg frøys ham ut av livet mitt – og har aldri snakket med ham igjen. Det gjør forferdelig vondt å tenke på i dag, nå som jeg vet hvor inderlig rett han hadde. Jeg burde hørt etter, stoppa.

Akkurat som han sa, eskalerte selvskadingen
– det ble bare verre og verre. Det som startet som små røde striper ble plutselig mye mer .. Jeg husker ikke nøyaktig dagen, men det var en sen kveld – midtvinters, jeg tror det var desember. Det var mørkt ute, og jeg var alene hjemme. Jeg hadde nettopp fått vite at en jeg var fryktelig glad i hadde gått bort uten advarsel. Jeg var knust, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hva skulle jeg tenke, hvem kunne jeg gå til, hvordan skulle jeg takle det ?

Jeg husker faktisk ikke nøyaktig hva som skjedde,
men når jeg kom til meg selv og var i stand til å tenke – min første reaksjon var å tro at jeg var dø. Det kunne ikke være mulig å blø så mye uten å dø, ikke uten å merke det litt hvertfall. Jeg var omtåket, redd, forvirra og sint. Jeg hadde ødelagt meg, hemmeligheten min kunne ikke skjules med unnskyldningen om katteklor lengre. Jeg hatet meg selv, hatet verden. Men mest av alt var jeg redd for reaksjonene, nest etter tanken “må jeg på legevakta og sy nå ?”
Jeg måtte ikke det. Jeg måtte aldri det. Jeg var heldig rett og slett.

En tid senere hadde jeg lært meg å leve med det.
Jeg var en aktiv selvskader, og tenkte at det fikk folk bare leve med. Jeg prøvde å tilpasse meg verden, dekket meg til i nærheten av små barn og eldre mennesker. Jeg brukte lange ermer på høytider sammen med familien, og dekket meg til på fester. Jeg gjorde alt jeg kunne for å skåne mine nærmeste og mannen i gata for mine problemer, samtidig som jeg ville gå med hevet hode og føle at jeg var verdt noe jeg også.

Jeg klarte å finne en mellomting.
Jeg begynte å ta bilder, bildeserier, av selvskading og selvmord som motiv. Jeg var i de fleste tilfeller modell selv, og jeg har ennå en relativt stor mappe på min private pc som omhandler det temaet. Jeg publiserer det sjelden noe sted, men jeg er fornøyd med bildene. Jeg kan stå for dem, jeg kjenner historien – og jeg har lært meg å bære den med stolthet !

Problemet mitt endte opp med å bli at jeg ikke klarte å ta problemet seriøst lenger.
Jeg begynte å miste kontroll, jeg skle lenger og lenger ut. Jeg mistet meg selv, verden mistet den jenta de kjente. I retur fikk de ei jente som ikke brydde seg om hun levde eller døde. Hun var lei av livet, full av dødsønsker og dystre tanker. Hun skrev dikt om hennes ende, dagenes ende, verdens ende. Hun skrev negative dagboknotater, og forferdelig lite gjennomtenkte blogginnlegg. Hun skar seg til blods, begynte å kaste opp maten sin. Til slutt endte de opp med en anorektisk bulimiker med ADHD, ptst, angst, bipolar og selvmordstanker. Jeg gjorde noen forsøk, og kunne ikke lyktes noen av gangene. Heldigvis klarte jeg det aldri ! Idag er jeg glad for det.

Når kontrollen var borte,
og jeg ikke lengre klarte å se alvoret ble jeg stygg. Jeg begynte å spøke med det. Jeg publiserte deler av bildeseriene mine på bloggen min – og på facebook fikk det sin egen mappe. Jeg opprettet en psykisk blogg der jeg skrev åpent om absolutt alt – og publiserte bilder. Jeg hadde rett og slett begynt å se på selvskadingen min som en spøk.

Jeg er bedre i dag.
Jeg er ikke lenger en aktiv selvskader. Armene mine ser mye bedre ut i dag enn de gjorde før. Arrene mine svinner bort, de blir svakere. De er hvite og blasse, jeg ser dem nesten ikke lengre når det er litt dempet belysning. Jeg har prøvd, og prøver ennå å finne andre måter å takle dårlige følelser på.
Det viktigste jeg måtte lære meg var at selvskading er ett symptom, som blir en sykdom i seg selv. Jeg måtte lære meg at det ikke fikk meg noen vei, jeg ville ikke vinne noe på det.


Så måtte jeg lære meg at det var min kropp, mitt valg og mitt liv. Det er jeg som bestemmer over mitt liv, jeg skaper min verden.
Etter det måtte jeg bare ta ett valg, ett valg om å prøve.

Råd/Tips
I dag har jeg mange ting som hjelper meg, og jeg kunne tenke meg å dele det med alle dere andre som leser.

Dette er det jeg gjør, som gjør hverdagen lettere for meg når skadetrangen melder seg:
- Jeg ser gjennom gamle bildearkiver, og skriver lister over hvorfor jeg ikke vil tilbake dit.
- Jeg skriver drømmedagbok og vanlig dagbok – jeg har alltid ett sted å gjøre av tankene.
- Jeg har skaffet meg en egen skrivebok, som heter “mitt andre hode” der jeg skriver ned alt overflødig.
- Jeg lager inspirasjonsperm og andre ting. Jeg elsker å henge slagord opp på veggen !
- Jeg er ute og går en gang om dagen. Det er ikke viktig hvor langt jeg går, men jeg skal og må gå.

Jeg ser tilbake på fortiden min med redsel og respekt.
Jeg er redd for hva jeg utsatte meg selv for – jeg ser hvor farlig jeg levde, hvor nære kanten jeg sto. Jeg hadde ingen kontroll, hadde ingen idé om hva jeg gjorde.Men jeg kjenner også på en enorm respekt for meg selv som klarte å gi slipp. Jeg ga slipp på en av de største avhengighetene jeg noen gang har hatt. Jeg ga slipp på min beste venn, min verste fiende. Jeg ga slipp på fortid og nåtid. Der og da følte jeg at jeg ga slipp på en del av meg selv. Jeg er stolt av meg selv, og føler respekt for at jeg klarte å ta det steget.

Nå jobber jeg mest av alt med å holde på det. Jeg vil komme enda lengre, enda mer fram. Jeg vil framover, jeg vil komme lenger. Jeg vil lære andre at det er mulig å overvinne. Det går ann å komme gjennom det ! Jeg lover ..

Se informasjon om selvskading på

www.selvskading.info

En nettside for deg som skader deg selv med vilje. Her finner du informasjon om selvskading, og hvordan du kan få hjelp. Fra Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging.

Ved behov for akutt helsehjelp, ring 113
Hentet fra ung.no

Send inn DIN historie også! Du velger om du vil være anonym.
  • Ved å dele erfaringen din kan du hjelpe andre ungdommer i samme situasjon og spre håp, kunnskap og åpenhet blant unge mennesker.

One Response to “Selvskading – min historie (Lilith 20 år)”

  • Jeg er selv også selvskader, og det begynte også med små risp hos meg. Men det ble verre og verre. Åpne kutt og til slutt store kutt som måtte sys. Mange av de jeg har, har bleknet.
    Det er ikke så lenge siden jeg skadet meg sist, men jeg har laget min egen perm, som jeg skriver opp om jeg er skadefri eller har skadet meg den dagen. Det er min måte å jobbe meg fremover mot å være skadefri.
    Kjempe fint at du deler dine erfaringer om dette! Du har mot og jeg håper at du er mye bedre den dag i dag (på alle punkter). Stå på videre!

Legg igjen en kommentar til Isabel B. N. Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Unable to load the Are You a Human PlayThru™. Please contact the site owner to report the problem.