Spiseforstyrrelse: aldri bra nok – min historie (Isabel 20 år)

On 5. august 2013
Isabel august 2013

Bilde: Isabel

Aldri bra nok
Har tidligere skrevet om mine erfaringer når det kommer til mobbing. Både på min egen blogg, men også her på UngHjelp; http://www.unghjelp.no/wordpress/archives/946. Mye av det jeg skal skrive om nå, kommer nettopp derifra.

Begynnelsen på et helvete
Jeg fikk ofte høre at jeg var feit, ekkel og ubrukelig. Jeg begynte da å bruke mat som trøst. Overspiste til alle måltider, og snek til meg godterier og mat, som jeg spiste i skjul på rommet mitt, mellom måltidene.

Det gjorde ikke saken bedre når det kom til mobberne,
fordi jeg gikk en god del opp i vekt, og var overvektig som seks åring. Dette holdt på i fire år, før jeg en dag bestemte meg for å slutte med trøstespisingen. Dermed begynte jeg å være aktiv på forskjellige fritidsaktiviteter, noe som også gjorde at jeg spiste mindre. Men dette varte ikke lenge, da jeg måtte slutte pga skolearbeid.

Fortsettelsen på kaoset
En episode jeg husker spesielt godt, som om det skulle vært i går, var at jeg stod å så meg selv i speilet. Jeg vendte på meg i alle retninger, studerte meg nøye fra topp til tå, rundt, til siden, bak, til siden igjen og frem. Sånn stod jeg i en halvtime, før jeg kom opp med en konklusjon; Jeg var feit, det var sant det mobberne sa, jeg måtte ned i vekt.

Jeg begynte å sulte meg,
løy til mamma om jeg hadde spist (da hadde mamma og pappa skilt lag). Men jeg klarte ikke å sulte meg i lengden, dermed gikk jeg tilbake til gamle vaner og overspiste. Slike perioder hadde jeg ca. et år, før jeg igjen var fast bestemt på å gå ned i vekt. Sultingen begynte igjen, i tillegg til hardtrening, som igjen gjorde at jeg holdt meg unna mat.

Jeg brukte forskjellige metoder for å unngå mat.
Jeg klarte det, i tre måneder, før jeg nok en gang begynte å overspise igjen. Ikke hjalp det at pappa sa jeg var feit og måtte passe på hva jeg spiste, midt opp i det hele. Men da fant jeg bare på nye måter å få kontroll over maten. Det å kvitte seg med maten var en fin ting, uansett hvor lite, eller mye jeg hadde spist.

Angst og depresjon følger med
Med en spiseforstyrrelse kommer også angst ift. mat og depresjon (som igjen kan føre til selvmordsproblematikk). For min del var angsten for å miste kontrollen, som jeg trodde jeg hadde, stor. Depresjonen kom hånd i hånd med angsten. Jeg var aldri bra nok. Og depresjonen lokket meg til å jobbe hardere for å bli perfekt. Når depresjonen hadde klart å dominere livet mitt i tillegg, begynte selvmordproblematikken. Begynnelsen som 14 åring, med både tanker og forsøk på å ta mitt eget liv, hadde begynt. 

Henvisning til psykiatrien
Da jeg var 16 år ble jeg sendt ned til helsesøster på skolen. Vi hadde samtaler der og hun henviste meg videre til BUPA (Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling). I henvisningen stod det blant annet: ”(…) symptomer på spiseforstyrrelse (…)”, da jeg leste dette lo jeg høyt. I mitt hode hadde jeg ikke en spiseforstyrrelse, jeg skulle bare ned i vekt, bli fornøyd med kroppen min. Bli bra nok. Bli bra nok for meg selv og de rundt meg. Passe inn.

Hverdagen som den nå er
Jeg har fått høre at jeg har fått diagnosen Bulimi. Jeg vet enda ikke om det er skrevet ned på journalen min, men både fastlegen min og psykologen min er enig i denne diagnosen. Jeg har blitt utredet av psykologen for bulimi. Dagene går som regel som de har gjort de siste 14 årene ift. spiseforstyrrelsen. Jeg vet at det er galt og jeg vet at det ikke er bra å gjøre slik som jeg gjør. Men jeg klarer ikke å stoppe.

Spiseforstyrrelsens grep er,
for meg, umulig å komme seg ut av, alene. Jeg trenger hjelp, men samtidig er jeg livredd for at jeg skal miste denne kontrollen. Kontrollen som jeg trodde jeg hadde, er ikke min lenger, det hviler i spiseforstyrrelsens klør. Jeg hater at det skal dominere hverdagslivet mitt, fordi det er mye sosialt jeg unngår pga dette, men samtidig klarer jeg ikke å legge fra meg denne rusen. Bulimien er mitt dop.

Kontrollen som jeg trodde jeg hadde, er ikke min lenger, det hviler i spiseforstyrrelsens klør. Bumlimien er mitt dop.

Jeg er enda ikke bra nok, enda ikke god nok. Ikke tynn nok, ikke perfekt nok. Men det kommer aldri til å bli nok. Spiseforstyrrelsen kommer bare til å fortsette å dominere livet mitt, og spise meg opp innen i fra og ut. Den kan drepe meg om jeg ikke er villig til å ta i mot hjelp snart.

Isabel august 2013 2

Bilde: Isabel

Sist jeg snakket med psykologen min angående dette,
ville han henvise meg til en langtidspost der hvor det er rettet mot mennesker med spiseforstyrrelser. Et sted de har kompetanse og kunnskap om spiseforstyrrelser. Som kan hjelpe meg på veien mot en friskere hverdag ift. spiseforstyrrelsen min.

Søk hjelp!
Om du har tanker om kropp, vekt og mat, som dominerer hverdagen din. Søk hjelp med en gang! Ikke tro at det ikke er noe farlig, fordi det kan utvikle seg til å bli en evig runddans som du ikke kommer deg ut av. Til slutt, kan det også drepe deg. Da er det for sent. Det kan være jævlig vanskelig å søke eller be om hjelp, men det er virkelig ikke verdt å få en spiseforstyrrelse. Det ødelegger så mye. Ditt sosiale liv kan du bare vinke farvel til. Du får både fysiske og psykiske plager. Og kampen mot spiseforstyrrelsen er hard og utrolig mye lenger, enn veien til å utvikle en spiseforstyrrelse.

Du kan søke hjelp hos: Helsesøster, legen din, familien din, venner, voksne du stoler på, eller så finnes det mange nettsider du kan spørre om tips og hjelp om hva du kan gjøre.

Håper historien min kan nå ut til noen av dere, og være behjelpelig med at det ikke er nettopp DU som blir rammet av en spiseforstyrrelse.

Skrevet av Isabel, 20 år, 30.07.2013

IKS

De aller fleste ungdom er fine som de er, men mange lurer på om de er for tynne eller tykke. Snakk med helsesøster på skolen om du lurer veldig eller om du føler at du har et anstrengt forhold til kropp og mat. Har du problemer og lurer på om du har spiseforstyrrelser? Du kan sjekke nettsidene til IKS (interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser. Der finner du kontaktinformasjon om råd. De hjelper også gutter, til tross for navnet.

ROS

ROS (Rådgivning om Spiseforstyrrelser) er en interesseorganisasjon for alle som har eller har hatt en spiseforstyrrelse og deres pårørende. ROS skal drive rådgivning og informasjon overfor personer som er berørt av en spiseforstyrrelse, skape møteplasser øke forståelsen for hva spiseforstyrrelser er. Les mer på nettros.no, ring 948 17 818 eller send e-post til info@nettros.no.

Hentet fra ung.no

Informasjons-  og krisetelefon
Spiseforstyrrelser
22 42 22 22
(driftes av kvinner med personlig erfaring)

Send inn DIN historie også! Du velger om du vil være anonym.
  • Ved å dele erfaringen din kan du hjelpe andre ungdommer i samme situasjon og spre håp, kunnskap og åpenhet blant unge mennesker.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Unable to load the Are You a Human PlayThru™. Please contact the site owner to report the problem.