Mobbing, smerte og utmattelse – Min historie (jente 18 år)

On 13. september 2013

Illustrerende bilde: Jen Johnson

Det begynte i fjerde klasse.
Min beste venninne flyttet til Oslo. Lærerene synest det virket lurt å spleise sammen A og B klassen så vi ble 60 elever i et klasserom. Og to elever syns det virket som en god idè å danne «friminutt-gjengen». Vel, jeg syns alt dette var dumt. Denne «friminutt-gjengen» stengte meg og noen til ute de tre resterende årene av barneskolen og uansett hvor mange metoder lærerne prøvde for å få ting til å fungere, ble jentegjengen bare sterkere. Vi startet med jente- og guttemøter i skoletiden, hvor kjønnene ble delt for å snakke. Noen av jentene tok nok til seg det som ble sagt. Men ikke alle.

Ungdomsskolen, tenkte jeg..
En ny start. Blanke ark, nye folk (i det minste flere). Med et stort ønske om å bli godtatt satte jeg mine bein på den nye skolen første skoledag. I klassen gikk en jente som het det samme som meg. Vi fikk god kontakt. Det gikk et halvt år hvor livet var greit nok. Jeg hadde jo en å være med. Men dessverre flyttet hun rett over jul.

Ensomheten begynte å synke dypt inn i meg.
Jeg satt bakerst i klasserommet med «gameguttene», hvor jeg ikke følte noen tilhørighet. Det var utrolig tungt. Dessuten ble jeg lat i klesveien og hadde ofte på meg joggebukse. Et par gutter (ved to forskjellige anledninger), fant ut at de skulle dra av meg joggebuksene. På skolen. Midt i folkemengden. Jeg, den utrolig usikre 13 åringen stod plutselig uten bukse. Og de lo. Jeg gråt. Prøvde å le med, men tårene sprutet. Til og med Bjørn Borg bokseren min var nede på knærne. Jeg fikk dratt på meg klærne fort. Gikk min vei og begynte å gråte. Jeg var ferdig. Jeg ville ikke tilbake.

Jeg dro på en legetime pga veldige magesmerter.
Fastlegen spurte meg om jeg slet med psyken. Og det var alt hun trengte å spørre meg om. Da begynte jeg å gråte. Jeg fortalte om mitt dårlige selvbilde. Om mine erfaringer rundt mobbing og ensomhet. Dette fikk meg inn på BUP på Hamar. Jeg byttet til en annen ungdomsskole ved påsketider i 8.klasse. Jeg kjente noen der og trodde alt skulle ordne seg. At alt skulle bli bra. Og bra ble det. En veldig kort stund.

Jentegjengen jeg var i stengte meg ute,
og jeg var nok en gang alene. Mobbingen ble også veldig tydelig her. Eksempelvis stod de i en sirkel og snakket. Jeg ante fred og ingen fare og gikk bort for å melde meg inn i samtalen. Da tok de helomvending, løp ned i trappekorridoren og låste dørene etter seg. Etter dette satt jeg helt alene i trappekorridoren hvert eneste friminutt og ringte til mamma som var på jobb. Jeg tryglet henne om å hente meg. Etter hvert nektet jeg å forlate bilen, og til slutt ville jeg ikke ut av senga.

Enda et skolebytte måtte til.
Jeg begynte på steinerskolen. Jeg trivdes godt med noen i klassen og fullførte tiende klasse med tre jenter jeg kom godt overens med. Dette året var absolutt turbulent, men jeg klarte det. Jeg fullførte. Jeg begynte på videregående, og det første året bestod for det meste av nye venner, en kjæreste og skolearbeid. Ting gikk endelig min vei. Noe gikk endelig bra. Men jeg hadde lite energi gjennom året. Jeg skyldte en stund på mykoplasma infeksjonen jeg hadde den vinteren. Den var langvarig. Men trettheten forsvant ikke. Jeg fikk høre at jeg var lat. «Giddaslaus». «Dette tror jeg går mest på vilja di!». Vel, så feil kunne de ta.

I mai 2012 kom smertene fra helvete.
Jeg fikk først litt vondt i en ankel. Etter å ha hatt småvondt i to uker, fikk jeg ledd- og muskelsmerter i hele kroppen. Jeg ble helt desperat. Hylte. Skrek. Gråt. Det ble brått en slutt på skolen, og jeg og mamma ble faste benkslitere på legevakten. Jeg ble lagt inn gang på gang, men ingen visste riktig hva de skulle gjøre. Alle prøver som kunne tas ble tatt ganske raskt. Ingenting viste positivt. «Vær glad alt kommer tilbake negativt» fikk jeg høre. Vel, det kan de si, som ikke kjenner på smertene selv. Jeg prøvde forskjellige smertestillende til jeg omsider fant noe som tok av de verste toppene. Dessuten fikk vi føle på at vi selv måtte pushe på for å få hjelp. Etter mye frem og tilbake hørte vi snakk på et navn på en lege på Rikshospitalet. Vi tok kontakt og kom etterhvert i kontakt med smerteklinikken der. Takk Gud for det.

Hvor vi hadde vært uten Rikshospitalet er ikke godt å si.
Jeg har kronisk regionalt smertesyndrom og kronisk utmattelse. Jeg har en depresjon pga dette, da livet mitt er blitt snudd på hodet. Igjen. Jeg ble singel. Jeg har mistet venner. Jeg har et dårlig selvbilde. Jeg er syk og alene. Jeg skaffet meg katt, men den fant vi ut at hadde en medfødt misdannelse kort tid etter at vi hadde kjøpt den. Vi hevet kjøpet og jeg var sønderknust. Noen måneder senere skulle jeg gjøre et nytt forsøk på å ha katt. Utstyret var jo allerede i orden. Jeg fikk katten i midten av november 2012.

I mai i år var jeg på rehabilitering
(for andre gang i sykdomsperioden) på Catosenteret i Son. Det var første gang jeg var innlagt her. Ting gikk ikke helt min vei under oppholdet. Det ble for mye. Fysisk, psykisk og sosialt. Etter tre uker kom foreldrene mine på besøk. De hadde med seg dårlige nyheter. Katten min hadde vært så slapp og pjusk mens jeg var borte at de hadde tatt henne med til veterinæren. Hun hadde hjerteproblemer og mamma fikk ikke ta henne med seg hjem igjen. Hun måtte få sove.

Livet raste litt sammen igjen.
Jeg prøver å godta at alt som har skjedd har skjedd med meg. At det er slik det har blitt. At jeg må gjøre det beste ut av det. Holde ut. Jeg blogget om mine indre tanker og følelser en stund, men fikk beskjed om at det var en dårlig idè. Derfor slettet jeg bloggen etter et mislykket forsøk med «solskinnsinnlegg». Jeg går til psykolog (valgte for lenge siden å slutte hos BUP, der jeg følte at jeg ikke fikk den hjelpen jeg trengte) og har god kontakt med Rikshospitalet. Nå venter jeg på at sykdom og slik skal bli bedre, slik at jeg kan leve livet mitt slik jeg ønsker å leve det.

 

Innsendt og skrevet av "Jente, 18 år"



Send inn DIN historie også! Du velger om du vil være anonym.
  • Ved å dele erfaringen din kan du hjelpe andre ungdommer i samme situasjon og spre håp, kunnskap og åpenhet blant unge mennesker.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Unable to load the Are You a Human PlayThru™. Please contact the site owner to report the problem.