Selvskading – Min historie (Lisa 19 år)

On 26. mai 2013

 

For hva er egentlig verst?
Den fysisk eller den psykiske smerten? Kan man egentlig noen gang måle det? Sette dem opp mot hverandre? Gjør det vondest når du skriker av fysisk smerte, eller når du skriker av den psykiske smerten? Begge deler gjør jo vondt?

Hva skjer egentlig når man begynner å fikle med å blande det fysiske og psykiske? Når de plutselig går oppi hverandre, når det gjør vondt både psykisk og fysisk? Hva skjer hvis man velger å påføre seg den ene typen smerte, for å overlappe for den andre?

Et liv som selvskader
”Det skriker, vrenger seg. Hodet mitt er en slagmark med konstante krigskollisjoner. Den psykiske smerten er så stor, så vond, så uoverkommelig. Det kjennes ut som om alt kriger i mot meg, døden skriker til meg. Tankene og følelsene mine er så svarte,-jeg tror mørkets mørkeste hånd har tatt et grep om meg, det føles som om jeg kveles…”

Svart på hvitt skrevet i dagboka mi.
Utydelig og rotete, nesten uleselig- tydelig preget av et eller annet vondt. Det er hentet fra noen år tilbake, før selvskadingen hadde fått eskalert. Det var i starten, den gang da det bare var forsiktige og nesten usynlige striper skjult på kroppen.

Nå, flere år senere,
er det ikke lenger bare usynlige striper. Krigskollisjonene i hodet er nå også tydelig markert på en sliten kropp. Jeg bærer preg av mitt sinn på min kropp. Det er ikke lenger snakk om å skjule det med ett plaster, eller armbånd,-jeg er markert, åpenlyst, med merker som ikke kan skjules.

En gang sa det pang, det eskalerte, og fortsatte å eskalere.
Følelsene ble sterkere, fortvilelsen-, den psykiske smerten-, det vokste seg så stort og jeg mistet helt ord og evne til å klare formulere meg selv. Fortvilelsen ble så stor, jeg følte meg så hjelpeløs.

Mitt språk ble blodet.
Problemet var bare at få andre snakket samme språk som meg, de forstod ikke hvorfor alt ble så voldsomt, hvorfor jeg ville meg selv så vondt. På denne tiden var jeg innlagt ved distriktpsykiatrisk, og selv utdannede helsepersonell klarte ikke forstå, uansett hvor mye de ville. Jeg var plutselig enda mer alene enn før, følte meg enda mer kritisert av andre. Ingen skjønte, ingen forstod.

Det ble til at jeg tilslutt bare så på meg selv som selvskader Lisa.
Det fantes ikke lenger bare Lisa. Jeg var redd for hvem jeg var om jeg sluttet å selvskade, om jeg i det hele tatt var noen. Så jeg klamret meg til selvskadingen, til blodet.

Men så begynte det negative i det negative. Selvskadingen ble ille, virkelig ille.
Turer med blålyste ambulanser i fare for å gå i sjokk av blodtap, store infeksjoner, utallige blodtransfusjoner.
Jeg klarte aldri se skikkelig alvoret i alt som skjedde, tenkte bare at jeg hadde kontroll. Det verste som kunne skje var jo at jeg døde, og helt ærlig, det hadde bare vært like greit,- det var tankegangen min.

Første gangen jeg fikk en vekker,
var når jeg fikk beskjeden om at jeg bare var heldig som hadde overlevd. Først da, da ble jeg redd. Først da begynte jeg å skjønne at dette kanskje ikke var riktig, at noe måtte endres på.

Men samtidig så var jeg ikke klar,
til å gi slipp på meg selv, gi slipp på selvskaderen meg, fordi jeg ikke visste hvem jeg var uten.

Plutselig var jeg operasjoner, narkoser, hudtransplantasjoner,-rikere. Alt på grunn av selvskadingen. Trusler om amputasjoner kom.
Jeg vandret farlige steder, kjempet slagsmål i eget hode. Noen utvei virket umulig. Vet egentlig ikke om jeg i det hele tatt lette etter en vei ut av det.

Bilde: Lisa Flatebø Løvdahl

Bilde: Lisa Flatebø Løvdahl

Hvor det endret seg,
og hvorfor, det vet jeg ærlig talt ikke. Men det gjorde det. Selvskadinga skjedde sjeldnere, jeg lot meg plutselig få lengre pauser fra det, fikk tid til å puste skikkelig. Pauser fra sting, sykehus, leger, fordømmelser. Det gjorde godt.

På et stadie innså jeg -
hvor mye bedre jeg hadde det uten alt som innebar konsekvenser av selvskadingen. Ting rundt meg fikk muligheten til å stabilisere seg.

Jeg fikk endelig nok krefter til å begynne å trene skikkelig igjen. Trening har i det siste vært min største motivasjon for å ikke selvskade. Det er to ting som faktisk ikke går sammen, uansett hvor mye jeg til tider, i de mørkeste stundene skulle ønske det.

Jeg er på et helt annet nivå nå,
ser nødvendigheten i ting, samtidig som unødvendigheten i andre ting. Jeg er mer enn bare selvskader Lisa. Jeg er en person, også uten selvskadinga. Kampen mot et liv uten selvskading er tung, vanskelig, og til tider uoverkommelig. Men den er verdt å ta, det vet jeg, uten å selv være helt ferdig med det, så bare vet jeg det. Fordi jeg har kjent på hvor godt pauser fra det er, og jeg er klar til å kjempe for en evig pause fra selvskadinga.

Start med en pause. La kroppen din få kjenne på alle godene ved å ikke selvskade. La sinnet ditt få kjenne på godene. La deg selv få lov å finne motivasjon, la deg selv få lov til å ønske å håpe. Start med en pause, kanskje blir det en livslang pause?

 

 

Send inn DIN historie også! Du velger om du vil være anonym.
  • Ved å dele erfaringen din kan du hjelpe andre ungdommer i samme situasjon og spre håp, kunnskap og åpenhet blant unge mennesker.

One Response to “Selvskading – Min historie (Lisa 19 år)”

  • Stå på Lisa. Hold fokus og dette er en kamp DU kommer til å vinne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Unable to load the Are You a Human PlayThru™. Please contact the site owner to report the problem.