En psykisk syk familie – min historie (Lea 17 år)

On 1. mars 2013
Illustrerende bilde: Joachim Steinbru

Illustrerende bilde: Joachim Steinbru

Kaoset begynte da jeg var 8 år. Familien min og jeg flyttet til utlandet der vi skulle bo i 3 år. Jeg måtte tilpasse meg et helt annet miljø og kultur. Skolen var et stort problem for meg. Jeg hadde ikke så veldig god selvtillit og fikk ikke noe spesielt med venner. Jeg ble mobbet hver dag pga. overvekt og utseende. Jeg må selv si at jeg ikke var det vakreste barnet, men fortsatt var det absolutt ikke greit og bli mobbet!

Elever hakket alltid ned på meg,
snakket bak ryggen min, slengte kommentarer og kalte meg stygge navn. Å komme hjem var heller ikke en glede for meg. Det var mye bråk hjemme, mye krangling og diskusjoner, og lite kjærlighet. Min mellomste søster begynte å oppføre seg snålere jo eldre hun ble. På denne tiden var hun 4 år gammel.
Søsteren min gråt alltid og sa hun hadde klump i magen. Hun gråt om nettene og sprang rundt i huset som en psycho. Ingen av oss forsto hva som var galt. Hun ble verre og verre for hver dag.
Jeg kom hjem til en mor som var helt i fra seg og som ikke klarte å ta seg sammen.
Søsteren min satt oppe på rommet sitt å sa til meg at jeg skulle skyte henne fordi hun ikke ville lever mer. Hun hadde det så vondt, sa hun! For en 4-5 år gammel jente er ikke dette normalt, tenkte vi. Hun var akkurat som en av de jentene i exorcisme filmene der en person er blitt gal fordi en demon har tatt sjelen deres.

Lillesøsteren min var suicidal.
Jeg var den eneste i familien som kunne trøste henne, fordi det bare var meg hun ville høre på. Slik var det hver dag. Jeg kom ofte hjem når hun hadde slått seg selv og min mor. Hun var rett å slett suicidal. Jeg måtte holde øye med henne hele tiden for å passe på hun ikke tok livet sitt. Jeg turte aldri å dra ut fra huset før jeg visste at alt var på plass. Foreldrene mine holdt på å skilles på grunn av hele situasjonen og la all skyld på meg. De sa at jeg var mislykket, at jeg aldri kunne gjøre noe for dem.

Mor slet også.

Hun hadde en sterk grad av depresjon som jeg har arvet. Hun var på gråten hver gang jeg åpnet dørå. Hun ble så sint av og til at det gikk utover meg. Da kommenterte hun vekten min og kalte meg for en «fat ass» og ville ikke ha meg i huset. Hun kjeftet mye på andre og var utrolig aggresiv. Hun slo meg og min lillesøster, men jeg vet hun aldri gjorde det med vilje. Depresjon kan gjøre ting mot deg som du aldri kunne tenkt deg å gjøre. Å ha en familie som er rett å slett «gal» går veldig tett inn på min psykiske helse.

Måtte vokse opp fort.
Til å være så liten synes jeg det var ganske urettferdig for dem å gi meg så mye å bære på. Jeg hadde problemer nok hjemme og på skolen, men turte aldri å snakke noe om det. Jeg satt for meste tiden alene på badet eller på rommet mitt og gråt. Jeg gråt når jeg sto opp, når jeg kom hjem og gråt meg selv til søvn hver natt.

Ting ble verre.
Når jeg var 8 år begynte jeg og skrape meg med skarpe objekter som barberblader, kniver, sakser. Jeg visste ikke selv at det var et problem. Foreldrene mine la merke til det etter en stund og sa til meg at jeg måtte slutte med en gang for det var noe tull. De hadde nok å gjøre med søsteren min, så jeg holdt det skjult for dem slik at det ikke ble lagt mer vekt på skuldrene deres.
 

Noen tøffe år gikk,
men søsteren min var på bedringens vei.Jeg derimot satt alene hver dag å skadet meg. På en alder av 9-10 år hadde jeg 7 selvmordforsøk. Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke har lykkes men jeg feiget kansje ut i siste liten.

Illustrerende bilde: Joachim Steinbru, steinbru.com

Illustrerende bilde: Joachim Steinbru, steinbru.com

Depresjonen kom da jeg var 14 år.
Da satt jeg
hjemme hele tiden, gikk aldri på skolen, drakk nesten hver dag, skadet meg hver dag med et razor blade og planla min egen død. Jeg følte meg mislykket og følte at jeg var en skam for familien. Årene fra når jeg var 14 år til nå har jeg ligget i en dyp depresjon.

 

Jeg må ta tabeletter hver dag for å kjenne lykke.
Det er et ork for meg å komme meg på skolen og bare jeg har klart meg gjennom dagen er jeg kjempe stolt! Da jeg nærmet meg 15 år ble det så ille at jeg var pålagt til å bli tvangsinnlagt på psykriatisk, men nektet dette fordi jeg mente det bare ble verre. Jeg var ofte på sykehuset for å ha kuttet for dypt.

Det er mange grunner til at jeg har det vondt i dag, foreksempel barndommen min, det at jeg ble seksuelt misbruk på fest da jeg hadde null kontroll, blir hakket på av familien, har mange selvmordstanker, forsøkt og ta selvmord og skadet meg selv. Jeg snakket aldri ut om problemene mine før jeg virkelig visste at jeg kunne stole på en person. 
 
Rotet meg borti rus.
Samme året jeg fylte 15 begynte jeg og rote meg bort i rus. Jeg røykte hasj nesten hver helg og det endte opp med å bli en daglig rus. Jeg tok imot tabeletter jeg ikke viste hva var. Jeg røykte hasj og skadet meg hver dag og fikk en dårlig vane med å kvele meg selv til bevisstløshet når jeg ikke hadde rus. Dette gjorde jeg hver dag i over 1 og et halvt år. Når jeg tenker på det er det rart hva en tragisk barndom kan føre til senere i livet. Mine søstre er redde meg og vi har ikke noe bra forhold lengre. Rusen og depresjonen har gjort meg så gal og sint at jeg flere ganger har holdt på å slå til min mine søstre med neven.
 
Dagen i dag.
Den dagen i dag har ting blitt bedre for min familie. Jeg har ikke forandret meg så mye. Jeg sitter igjen med masse arr på armer, ben, lår og mage. Selvskadingen har ikke tatt slutt enda, men jeg jobber med saken. Jeg tar urinprøver nå for å slutte med hasj og må besøke ungdoms psykriatisk engang i uken for å snakke med en psykolog. Selvmordstanker kommer av og til men ikke like ofte som før. Jeg angrer sterkt på at jeg aldri snakket med noen om det. For det har gjort til at jeg sitter igjen med mye urettferdighet, sinne og hat. Det er alltid ting du aldri vil fortelle foreldre, men å få snakket om noen av tingene kan hjelpe.

 

Råd/motivasjon
Uansett om du har opplevd noe alvorlig eller ikke er det viktig å få snakket om det! Det er så store konsekvenser for deg senere i livet. Jeg sitter selv å lurer på hvorfor foreldrene mine behandlet meg som de gjorde, men det får jeg aldri svart på nå fordi de er noen helt andre personer. Spør venner eller familie om det er noe du syns er dumt eller urettferdig. Å få et svar kan løfte så mange vekter av skuldrene dine! Ta vare på de rundt deg uansett om de har gjort deg vondt før. En dag kommer de til å innse hva som gikk galt. En unnskyldning trenger ikke alltid å bli sagt men vist. Og for dere ungdommer som har vurdert å selvskade vær så snill å la være. Det er akkurat som rus, første gangen er ikke siste gangen.
 
Send inn DIN historie også! Du velger om du vil være anonym.
  • Ved å dele erfaringen din kan du hjelpe andre ungdommer i samme situasjon og spre håp, kunnskap og åpenhet blant unge mennesker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Unable to load the Are You a Human PlayThru™. Please contact the site owner to report the problem.