Selvskading – min historie (Pia Elisabeth)

On 19. februar 2013

(innlegget kan virke triggende for enkelte)

Selvskading har lenge vært en del av livet mitt.
Det har vært en del av livet mitt siden 2003. Jeg mener jeg husker første gangen jeg gjorde det. Det er lenge lenge siden. Spilte fortsatt håndball. Uskyldige små rifter i huden bare. Som bare kunne plastres og ignoreres i grunn. Av meg selv vell og merke. Jeg gjorde det på beina mine de første gangene. Og det har ikke satt nå særlig synlige spor. Kanskje annet enn i hodet mitt. Skulle ønske jeg husket akkurat hvordan følelse jeg hadde der og da, men det gjør jeg dessverre ikke. Kanskje jeg har fortrengt det? På denne tiden var ikke selvskadingen farlig for meg selv, det var jo bare små sår. Som jeg sikkert fant på dumme unnskyldninger for. Kunne jo på en måte ikke si til noen at jeg hadde påført meg dette med vilje.

Selvskadingen var av og på.
Jeg hadde nok noen år opphold, når jeg hadde det bedre med meg selv. Jeg følte at jeg hadde kontroll igjen. Men nei..Det tok mange år før jeg tok det steget å kutta meg så ille på underarma, jeg måtte inn for å sy. Det var nok på videregående. 06/07 kanskje? Enda da var ikke rus en del av livet mitt, så det var ikke det som gjorde at jeg kutta meg, men andre grunner.. Misfornøyd med meg selv blant annet… Hva jeg brukte er uvesentlig. Og det var 1-3 sting.

For et par tre år siden, tok skadinga seg opp.
Da var det nok litt andre grunner som gjorde at jeg ville påføre meg selv smerte. Blant annet rus. Jeg hadde vært på alt for lenge, og eneste løsningen for meg der og da, var å skjære.. Jeg var møkka lei av livet, av rus og meg selv for at jeg ikke greide og stoppe.. Og etter å ha hvert våken alt for lenge, var ikke smerten lengre et problem. Jeg kjente ikke no særlig at jeg skjærte meg opp. 3 sting ble til 7, 7 ble til 17…. Det begynte og bli mer alvorlig.

Jeg kutta dypere,
sårene var større, og en gang – ble jeg faktisk redd for at blodet ikke skulle stoppe, om jeg ikke tok kontakt med noen i rundt meg. Den ene gangen, var jeg heldigvis på Vestmo, og klarte  heldigvis å snakket med noen der inne. Etter over et døgn med  kompress og skifting av bandager, slutta det å blø. Da var jeg redd! Jeg hadde tydeligvis truffet på en åre.. Heldigvis grodde det etter hvert, men fikk selvfølgelig ikke trent når jeg hadde sydd, og det plaga meg selvfølgelig. Da trening er en av mine strategier for å takle rus sug. Husker ikke om dette var første eller andre gang jeg var inne på Vestmo, men lurer på om det var den første. Da hadde jeg hvert rusfri i 3 måneder. Så det hadde på en måtte ikke noe med at jeg hadde hvert våken å gjøre, men andre plagsomme tanker..

Siste gang jeg skada meg sånn skikkelig var i vår en gang. Da måtte jeg sy alt for mange sting. Såret gapet rett å slett.. Var rusa på piller, og hadde over hodet ikke noe kontroll. Null smerte, bare meg og kniven.

Den følelsen jeg får etter å ha kutta meg,
kan nesten ikke beskrives med ord. Følelsen som bygger seg opp akkurat før jeg gjør det, er vanskelig å sitte med uten å gjøre noe. Jeg føler at det ikke finnes noen annen løsning, og at jeg slipper disse følelsene når jeg kutter meg. Og merkelig nok så gjør de det. Jeg kjennes 1000 kilo lettere i etterkant. Smerten i hodet, flyttes etter hvert til hånda.. Og etter å ha blitt lappa sammen, kjenner jeg hva jeg egentlig har gjort med meg selv. En sinnssyk smerte, og et stygt sår. Heldigvis, har jeg fått sydd sammen sårene ganske fort etter hver gang, så jeg har sluppet unna skikkelig stygge arr. Men det vises hva jeg har holdt på med.

Til og begynne med, skjulte jeg arrene mine.
Det har jeg ikke noe ønske om nå. Da dette faktisk er en del av meg. Og jeg skjemmes ikke over det. Nå når jeg ikke ruser meg, er ikke trangen til å skade meg selv like stor. Selv om jeg får tanker om det fortsatt, klarer jeg stort sett å tenke at dette er ikke løsningen på problemene. Og selvskadingen er igjen kontrollert. Så lenge jeg er rusfri! Jeg har prøvd å skada meg selv nå i denne perioden jeg ikke har rusa meg, og det får ikke lengre likense følger som før. Ja, jeg har kutta meg et par tre ganger, men har ikke sydd – da det er vondt!! Og ingenting er bedre at jeg igjen kjenner smerte. For det er normalt!

Lenge trodde jeg at skadinga ikke hadde noe med rusen å gjøre, men etter utallige samtaler med behandler, bevisstgjøring og reflektering, har jeg måtte innse at det faktisk har en sammenheng. Jeg kutter meg på nedtur, når jeg ikke klarer å håndtere min egen situasjon.

Selvskading er absolutt ikke en løsning for å håndtere problemer.
Bare en av mange dårlige fluktmekanismer… Men dette har hvert min metode å takle vanskelige følelser på. Og jeg angrer meg på en måte for hver gang jeg gjør det, men noen ganger er dette bare den enkleste løsningen der og da. Selvskading er i mine ikke øyne farlig, så lenge det er kontrollert, som det er til meg når jeg ikke er rusa. Jeg har ikke noe ønske om å dø, det er bare det å flytte smerten!!

Bilde: Pia Elisabeth Teveldahl

Bilde: Pia Elisabeth Teveldahl

For hver gang jeg ikke skader meg selv,
og vinner kampen mot tankene mine, seirer jeg! 

Husk, før handling, kommer alltid en situasjon, en følelse og en tanke!
Det er de tankene og følelsene, som må jobbes skikkelig med! Det handler om bevisstgjøring. Om man klarer å se de positive, og negative sidene ved å skade seg selv, FØR man faktisk tar steget og kutter, skal man se at det ikke er noen fordel og ty til selvskading. Det er bare en kortvarig løsning..

Mitt råd når det kommer til selvskading,
er at man MÅ tenke seg igjennom, før man tar det dumme valget. Sette ord på følelsene og tankene, ved hjelp av og kontakte noen man stoler på, trene, gå en tur i frisk luft, eller skrive ned hva som går rundt i hodet på en. Jeg prøver bevisst og gjøre dette,vær gang trykket blir for stort. Og det går lengre og lengre mellom vær gang jeg kutter meg…

Det handler om kontroll, noe man IKKE vil miste… Men kanskje gjør det, om man ikke tar tak!!

 

 

 

 

Send inn DIN historie også! Du velger om du vil være anonym.
  • Ved å dele erfaringen din kan du hjelpe andre ungdommer i samme situasjon og spre håp, kunnskap og åpenhet blant unge mennesker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Unable to load the Are You a Human PlayThru™. Please contact the site owner to report the problem.