Seksuell mishandling og innleggelse – Min historie (Karoline)

On 23. januar 2013

 

illustrasjonsbilde: Andreas Bakkebø, Bakkebo Photography

illustrasjonsbilde: Andreas Bakkebø, Bakkebo Photography

Jeg velger å dele min historie med dere, i håp om at jeg kanskje kan hjelpe noen som er i samme situasjon som meg. 

Alt startet på barneskolen,
jeg var venn med ei, men hun var veldig sjefete, så hun skulle alltid bestemme hva vi skulle leke, og hun ble sur på meg om jeg ikke ble med henne. Jeg ble veldig lei det etter hvert, så jeg begynte å trekke meg litt unna folk, ikke at folk la merke til det.. Jeg ble kalt feit omtrent hver dag på barneskolen, men jeg sa aldri ifra til noen.

 I 5.klasse tror jeg det var,
skulle jeg på besøk til en som hadde vært stebroren min (men han var ikke det lenger på den tiden) siden vi var veldig gode venner enda. Jeg dreiv å leste i et blad, mens han satt å skreiv på mobilen. Plutselig ser han opp på meg og sier; «E, runk meg!». Jeg skjønte jo ingenting, men jeg skjønte at, NEI, det blir ikke riktig.. så jeg sa «nei, det vil jeg ikke», men han ville ikke ta nei for et svar, så han fortsatte. Jeg fortsatte å nekte, men det funket ikke. Etter hvert gjorde jeg det på tvang. Da jeg var ferdig dro jeg rett hjem. Egentlig forsto jeg ikke alvoret før flere år etterpå.

I 3 år (ungdomsskole årene) ble jeg seksuelt misbrukt av min daværende stefar
Det skjedde 4 ganger. Jeg begynte å utvikle en depresjon, og i 2009 begynte jeg å skade meg selv via kutting. Det startet bare med risping, men det utviklet seg fort til større og dypere kutt. Jeg klarte etter hvert å fortelle det meste av hva som hadde skjedd til ei jente jeg hadde veldig tillitt til! Hun mente vi måtte anmelde det, men jeg turte ikke. jeg ville virkelig ikke.

I mars 2010 var klassen min på tur til Polen.
Turen var for min del veldig vanskelig  fordi jeg tenkte veldig masse, og veldig mye på en mulig anmeldelse. Det hjalp ikke veldig at det var  en politimann med på turen. Men som vanlig skjulte jeg alt med et smil og  ”jeg har det bra”. Mandagen etter at vi kom hjem fra turen fikk jeg beskjed av henne jeg hadde fortalt det meste til at hun hadde anmeldt det. Hun fortalte meg at jeg skulle  i avhør i neste morgen. Hele verden raste sammen på noen timer, men etter hvert begynte jeg å tenke «dette fortjener han faen meg (daværende stefar)», han skal ikke få lov til å gå fri.

Avhøret gikk dessverre ikke min vei,
og saken ble henlagt pågrunn av bevis. Men jeg VET at det jeg har fortalt er sant, det er bare så utrolig dumt at det er så få slike saker som blir trodd på. Jeg begynte å høre stemmer i hodet mitt, og begynte å dissosiere en del.

Ting var veldig vanskelig,
og jeg fikk etter hvert valget om å enten få tak i hjelp, ellers så ville dem legge meg inn. På den tiden var en innleggelse helt uakseptabelt, så jeg valgte å skaffe meg psykolog. Jeg startet der sommerferien. Når jeg hadde gått der en stund fant jeg ut at det ikke funket. Jeg begynte å si at ting var bra, og at jeg ikke trengte hjelp.

Det funka jo ikke i lengden,
jeg var så langt nede. Jeg fant ut at jeg trengte hjelp og ble henvist til BUP. Der fikk jeg time ganske fort, og i februar  fikk jeg en fast psykolog. Jeg fikk god kjemi med henne, og har den samme psykologen enda.

Mars 2011 hadde jeg min første innleggelse,
nøyaktig ett år etter avhøret. Jeg var innlagt der  i 3-4 dager før jeg ble sendt på hodet og ræva ut. Ting var fortsatt veldig vanskelig, men jeg måtte bare komme meg videre. Jeg gikk helse og sosial på videregående, og trivdes veldig godt med både lærerne og medelevene mine. Men etter hvert begynte jeg å skulke, fordi jeg rett og slett ikke klarte å være i timene fordi det var utrolig vanskelig.

September hadde jeg min andre innleggelse,
denne gangen var jeg der 11 dager. Jeg ble kjent med andre ungdommer der, og mange av dem har jeg daglig kontakt med enda! Jeg følte meg mer klar til å skrives ut denne gangen enn sist gang, fordi jeg fikk vite i god tid før jeg skulle ut derfra. Den første gangen fikk jeg vite det samme dagen. 
Jeg gikk helsefag da, noe jeg ikke trivdes med. Lærerne brydde seg ikke, og de i klassen var ikke på langt nær så gode og snille som det de jeg gikk med på vg1 var. Jeg skulket en del også, så etter hvert måtte jeg på samtale med læreren. Hun sa noe som ” jeg forbyr deg i å sitte i den røde sofaen ved resepsjonen i timene, du gjør at alle på skolen skulker”. Jeg ble så irritert så jeg bare gikk. Det blir helt feil av en lærer og si slik, hvertfall da hun vet at jeg var innlagt, og slet psykisk.

I slutten av oktober ble jeg igjen innlagt,
grunnen var fordi jeg hadde satt en dato på når jeg skulle dø. Da ble det for risikabelt å la meg være ”fri”, ifølge psykologen. Så jeg ble innlagt igjen. denne gangen var jeg innlagt i litt over 3 uker. Mens jeg var der fikk jeg vite at jeg fikk plass på en langtidsinnleggelse, og at jeg skulle dit i januar. 
Da jeg ble innlagt på langtidsinnleggelse hadde jeg store forhåpninger, og jeg satte meg mål: jeg skulle få det bedre, og jeg skulle klare å slutte å skade meg selv. Det første jeg tenkte da jeg kom dit var «herregud.. skal jeg være her i 3 måneder??»

Tiden gikk veldig fort da jeg var der,
men jeg så ikke noe bedring. Jeg skadet meg masse, og hver gang jeg skadet meg måtte jeg enten stripse eller sy. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg måtte stripse og sy i løpet av oppholdet. Jeg dissosierte mer enn jeg noen gang hadde gjort. En episode jeg husker veldig godt var at jeg var på skolen og så begynte jeg å dissosiere (jeg husker ingenting av hva som skjedde mens jeg dissosierte, men jeg ble forklart hva som hadde skjedd da jeg kom til meg selv). Da jeg kom til meg selv igjen satt jeg plutselig på rommet mitt på avdelingen, med en person på hver side og en som sto i døra. Jeg skjønte ingenting, så de forklarte at jeg dissosierte og at jeg hadde prøvd å stikke av. Det var utrolig skummelt å høre det, siden jeg husket jo ingenting av det! På det meste dissosierte jeg 7 ganger i løpet av en skoletime.

Gudskjelov hadde jeg snille ansatte ved meg,
Jeg fikk spesielt god kontakt med ei som var student der, hun holdt alltid rundt meg og ga meg masse klemmer, da følte jeg meg endelig trygg. Det var egentlig meningen at jeg skulle skrives ut april, men jeg var ikke klar så fikk utsatt utskrivelsen til mai. Da det nærmet seg var jeg fortsatt ikke klar, men psykiateren var ikke enig, han mente jeg var frisk. Det var jeg ikke enig i, han så meg omtrent bare da jeg satt ute og røyket med de andre pasientene, og da var jeg som regel i tilsynelatende i godt humør. De andre ansatte der anbefalte meg at jeg skulle skrive et brev til psykiateren og forklare hvorfor jeg ikke bør bli skrevet ut. Jeg hadde null forhåpninger om at det skulle funke.

Dagen etter skulle jeg ha møte med miljøkontakten min,

foresatte, psykiateren, psykologen, saksbehandleren min på avd. og mange andre. Jeg nektet å være med på møtet fordi jeg nekta å se ansiktet på psykiateren med mindre han hadde en plastpose over ansiktet, dermed jeg slapp å være med. Plutselig kom miljøkontakten min opp 5 minutter etter at møtet hadde startet og begynte å klemme intenst på meg, så sa hun at jeg hadde fått forlenget oppholdet mitt til juni. Jeg ble veldig overrasket, og ikke minst lettet for at jeg fikk være lenger. Så det første jeg gjorde var å finne de pasientene jeg hadde best kontakt med for å fortelle dem det.  De andre pasientene ville jo ikke at jeg skulle ut de heller, de tror jeg egentlig ble mer glad enn meg. De klemte meg, og var veldig glad på mine vegne. Det var godt å føle seg ønsket. Selv om ting ikke var så mye bedre, så bestemte jeg meg for at NÅ skal jeg få det bedre, selv om det var veldig vanskelig pågrunn av at studenten som jeg fikk best kontakt med ikke jobbet der lenger. Men jeg prøvde.

Bursdagen min i år, glemmer jeg ikke.
Det er den verste bursdagen jeg har hatt, mest fordi jeg alltid har lovet meg selv at på bursdagen min skulle jeg bli ett år eldre, og igjen så hadde jeg sveket meg selv. Jeg  hadde bestemt  på forhånd at i dag MÅ jeg skade meg selv. Jeg sa det til nattevaktene at jeg kom til å skade meg selv. De prøvde selvfølgelig å gjøre alt for at jeg ikke skulle gjøre det, men jeg var fast bestemt på at jeg skulle skade meg. Så nattevakten ga meg 5 minutter. Jeg mistet helt kontrollen og kuttet meg så dypt at jeg måtte på legevakten. Jeg fikk veldig dårlig samvittighet, fordi den sovende nattevakten måtte være med meg. Og siden vi hadde diskutert så lenge om at jeg ikke skulle gjøre det, så ble det veldig sent før vi kom oss til legevakten. Det er den verste opplevelsen jeg har hatt med legevakter. Legen sa «om du kommer tilbake hit igjen og må sy, da nekter vi å gjøre det, så kan du bare gå rundt med ett åpent sår. Da kan du se hvor stygt det blir». Det var skikkelig ekkelt å høre, og jeg følte meg så mislykket.

Etter hvert ble oppholdet forlenget til 22.juni,
mest fordi jeg ville være med på skoleavslutningen på avdelingen. Da dagen var kommet, følte jeg meg klar for å skrives ut. Samme uken som skolen startet var jeg alene hjemme, og jeg var veldig langt nede fordi jeg ikke trivdes i klassen. Jeg fikk ikke lov til å bytte, så jeg kutta meg og måtte igjen på legevakten, gudskjelov var legevakten veldig hyggelig.

 

Sist jeg var innlagt var i september. Da var jeg der i 1-2 uker tror jeg. Verste innleggelsen jeg har hatt. Var på lukket, og ting var veldig strengt.

Nå har jeg ikke lenger profesjonell hjelp, noe som er veldig vanskelig. jeg kjemper hver dag, og jeg er så sliten nå. Jeg aner ikke hvor lenge jeg klarer å kjempe.

Karoline

 

 

 

 

 

Send inn DIN historie også! Du velger om du vil være anonym.
  • Ved å dele erfaringen din kan du hjelpe andre ungdommer i samme situasjon og spre håp, kunnskap og åpenhet blant unge mennesker.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Unable to load the Are You a Human PlayThru™. Please contact the site owner to report the problem.