Depresjon – min historie (Ida 17 år)

On 26. november 2012

 

Illustrerende bilde: Kim Kverneland

Illustrerende bilde: Kim Kverneland

Det var en gang en liten jente som folk i barneskolealder trodde var kortvokst, og utover det var livet relativt greit. Jeg var ute med venner, klatret i trær, lekte gjemsel og holdt meg aktiv med fotball.

Det eneste jeg kan påpeke som vanskelig i barndommen er de økonomiske problemene til familien. Det er slikt som gjør et barn utrygt på mange måter. Jeg i hvertfall, ble innesluttet når det kom til ting som kostet penger. Jeg lot være å spørre om å gå i bursdagsbesøk og lignende.

Likevel vil jeg si at jeg hadde en flott barndom og at akkurat nå skulle gjort hva som helst for å være der igjen. Der hvor dagene gikk av seg selv. Hvor ting ikke stoppet opp fordi jeg slet med psyken. Hvor jeg spiste uten å måtte kaste opp eller hvor jeg hadde venner uten å bekymre meg for å miste de. Men sånn er det ikke, og er det en ting jeg har lært meg opp gjennom tidene er det at: man må gjøre det beste ut av situasjonen.

Så hvordan er situasjonen nå?
Jo, jeg sitter alene på rommet mitt på en barnevernsinstitusjon. Familiens krangling eskalerte et par år tilbake, nærmere bestemt 9. klasse på ungdomsskolen og med det fulgte depresjon. Det var begynnelsen på det jeg sliter med nå. Og hva er det? Jeg må tenke etter. Siden 9. klasse har jeg klart å få problemer med litt av hvert.

Alkoholmisbruk, selvskading, spiseforstyrrelse, selvmordstanker, (mild) sosial angst og ellers oppfølging av barnevernet pga problemene hjemme. Jeg flyttet altså fra familien min frivillig og er ikke noen typisk barnevernskid.

Jeg mener at foreldrene mine virkelig brydde seg om meg! Og de gjør det fortsatt. Nå er jo min kjære far gått bort, men de har alltid brydd seg, bare opplevd å være så uheldig med å være syk at jeg ikke tålte å være hjemme.

Jeg kjemper hver dag for å oppnå et eller annet,
jeg vet ikke alltid hva jeg driver med. I går kjempet jeg for å unngå å kaste opp maten og i dag kjemper jeg for å holde meg positiv. I morgen vil jeg nok kjempe for å holde meg på skolen og minske angsten som av og til kommer snikende på meg og gjør alt skummelt.

Jeg trenger et pust i bakken.
Det er snakk om innleggelse, for spiseforstyrrelser i 4 uker om ikke så lenge. Jeg vet ikke jeg.. vil bare være bedre. Ikke frisk, det er utenkelig, men ha det bedre med meg selv, da. For det fortjener jeg. Jeg fortjener det mest av alt. Ikke mer enn alle andre, men dere aner ikke hvor mange ganger jeg lar stemmene i hodet mitt ta over og si til meg selv at: «Du er stygg, du fortjener ingenting, du er verdiløs, du gjør feil, du feiler, slutt!, gi opp» osv… Den kampen måtte jeg også kjempe i går. Mot meg selv. Mot stemmene. Jeg håper det blir en slutt på det snart, for jeg er klar for hjelp. Jeg må bare bli kjent med meg selv og lære å takle ting, så har jeg tro på at ting skal gå bedre.

Det er ingenting i veien for at du der ute skal klare deg heller. For jeg kan si at jeg har vært så langt nede at ALT har vært svart. Men jeg har også hatt håpet, og det har jeg i kveld. Livet er urettferdig, men det trenger ikke alltid å være like kjipt. Klemmer til alle der ute som sliter.

Ida, 17 år

Send inn DIN historie også! Du velger om du vil være anonym.
  • Ved å dele erfaringen din kan du hjelpe andre ungdommer i samme situasjon og spre håp, kunnskap og åpenhet blant unge mennesker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Unable to load the Are You a Human PlayThru™. Please contact the site owner to report the problem.