Mobbing – min historie (Helene 18 år)

On 25. november 2012

Illustrerende bilde: Birgitte Maudal.
Det tok en god stund før jeg innså at nok var nok, og bestemte meg for at jeg ville gjøre noe bra med livet mitt. Gjøre ting jeg liker, fordi jeg fortjener det!

Det startet i slutten av ungdomsskolen. Siste halvåret av 10 klasse. Jeg husker akkurat hva som skjedde den dagen, i den timen.

Minnene svekkes aldri.
Små kommentarer, som gjerne var ment som tull tok jeg støtende. Samtaler og kommentarer ble snakket om bak ryggen min. Ting som ikke var sant ble fortalt.

Rykter begynte å spre seg som ill i gresset.
Det ble et levende mareritt, et evig kaos. Aldri før hadde jeg visst hvordan det var å bli mobbet, men nå visste jeg det. Og det var helt, helt forferdelig.

Jeg kunne nå forstå hvordan alle mobbeoffer hadde det.
Jeg var jo et selv. Det var som et slag i hjertet hver gang. Jeg begynte å få skikkelig angst for å gå på skolen, møte alle elevene i klassen min osv, selv om jeg hadde mange gode venner.

Jeg ble redd,
redd for å ytre min mening om ting, for jeg var redd for å bli gjort til latter dersom jeg hadde feil svar. Jeg begynte å stenge meg inne på rommet mitt. Jeg ville bare isolere meg fra alle andre og være alene, tross alle tankene som dukket opp da.

Jeg startet å lyve til foreldre, søsken og senere til og med nære venner. Dette fordi jeg trodde jeg «beskyttet» meg selv, selv om jeg innerst inne visste at det ikke var langsiktig.

Skolen ble et mareritt hver eneste dag,
jeg gjorde absolutt alt for å slippe. Mamma begynte nok å lure på hvorfor jeg var syk så ofte. Nå i ettertid vet jeg at hun lot meg være hjemme fordi hun så noe var galt. Dagene gikk forbi som vindkast, selv om de føltes utrolige ensomme og tomme på samme tid.

Jeg klarte å fullføre ungdomsskolen,
tross alt fraværet mitt det siste halvåret. Karakterene mine ble avgjørende for dette. Men så, etter sommerferien kom den vanskeligste utfordringen. Videregående.

Klarte ikke å åpne meg for psykologer
Jeg hadde da allerede begynt hos psykolog og byttet opptil flere ganger fordi jeg var svært misfornøyd. Jeg klarte rett og slett ikke å åpne meg overhodet og ble bare mer og mer alvorlig og innesluttet en til vanlig. Jeg fortalte dette til foreldrene mine og de har alltid støttet meg, så de gjorde som jeg ønsket i denne situasjonen.

Blanke ark
1 klasse videregående stod for tur og jeg gledet meg til å starte med blanke ark. Nye mennesker, nytt miljø. Det viste seg å bli det samme mønsteret som ungdomsskolen. Jeg gikk på skolen i perioder, var hjemme i perioder. Mye fravær, tilsnakking fra lærere og null motivasjon eller konsentrasjon fra min side. Jeg fullførte 1 klasse tross mye fravær. Jeg var så dritt lei alt og alle. Men mest meg selv.

Jeg hadde en god tid i slutten av 1 klasse. Sommeren kom og jeg merket at humøret ble på bånn igjen og jeg følte at jeg ble låst inne meg selv som tidligere. Det var som en vane, det var den jeg hadde blitt og alltid kom til å være, følte jeg. 2 klasse stod for tur og jeg var veldig skeptisk til hvordan dette skulle gå.

2. videregående
Det gikk i det samme som det første året, bare at nå hadde jeg veldig veldig mye fravær i slutten av året. Jeg tenkte at jeg kanskje skulle klare å komme inn i 3 klasse dersom jeg bare fikk ha eksamenene mine og tentamenene. Men jeg lurte meg selv, det visste jeg egentlig. Mistet energien og gikk inn i en slags fase. Jeg ville bare sove bort dagene og glemme livet mitt. Den jeg var.  Jeg var jo mislykket, klarte ikke skolen. Hadde det mye bedre enn det fleste. Hadde jo mange gode venner, gode foreldre og søsken, var ikke dødelig syk, hadde ikke verdens dårligste karakterer heller, var ikke stygg og hadde heller ikke blitt mobbet fysisk.

Det tok en god stund før jeg innså at nok var nok, og bestemte meg for at jeg ville gjøre noe bra med livet mitt. Gjøre ting jeg liker, fordi jeg fortjener det!

I dag sliter jeg fortsatt med depresjon og egentlig med å åpne meg om ting, være ærlig. Sliter ikke så mye med angst. Har klart å legge ting litt bak meg, men sliter av og til med angst også. Selv om jeg føler den er under kontroll også for det meste. Har fått utrolig god støtte fra min kjæreste, og setter enormt stor pris på han. Han hjelper meg og støtter meg uansett hva, og det er godt å ha en bestevenn og sjelevenn.

Helene, 18 år

Send inn DIN historie også! Du velger om du vil være anonym.
  • Ved å dele erfaringen din kan du hjelpe andre ungdommer i samme situasjon og spre håp, kunnskap og åpenhet blant unge mennesker.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Unable to load the Are You a Human PlayThru™. Please contact the site owner to report the problem.