Graviditet og barnevern – min historie (Veronica Natalie 18 år)

On 10. oktober 2012

Illustrerende bilde: Birgitte Maudal

Da jeg fikk vite at jeg var gravid visste jeg ikke hva jeg skulle føle. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg var på en måte i sjokk.

Når jeg fikk fordøyd det så begynte tankene å snurre. Jeg har alltid vært veldig imot abort. Bare tanken har vært kvalmende. Selv da jeg fant ut at jeg var gravid tenkte jeg ikke på abort – det var verken en løsning eller en mulighet. Men jeg var heller ikke sikker på hva jeg skulle gjøre framover.

Jeg skulle bære frem barnet.
Det var tiden etter at barnet var født jeg var usikker på. Skulle jeg ha ungen selv, plassere barnet i fosterhjem osv. Jeg var livredd. Jeg hadde fortsatt ikke sagt noe til foreldrene mine.

Jeg var under barnevernet og bodde på en institusjon.
Grunnen til at jeg tenkte på fosterhjem og slikt var på grunn av min livssituasjon. Jeg slet psykisk og med selvskading. Jeg visste ikke om jeg turte å risikere å «miste» ungen til barnevernet etter at barnet var født. Jeg hadde ikke taklet det. Det hadde vært akkurat som å si til meg at jeg hadde mislykkes som både menneske og mor.

Det første skrittet jeg måtte ta var å fortelle det til familien og de på barnevernsinstitusjonen.
De voksne på avdelingen reagerte som jeg hadde trodd de skulle gjøre. De anbefalte meg å snakke med lege og helsesøster. De ba meg også tenke grundig gjennom fordelene og ulempene ved å ta en abort. Jeg måtte også tenke på veien videre og at barnet kom til å følge meg resten av livet hvis jeg valgte å beholde det. De ga meg også muligheten til å dra til Tromsø å snakke med Amathea. De tilbyr rådgivning til damer/par som er blitt ufrivillig gravide. Jeg fikk veldig mye støtte av de ansatte ved avdelingen min.

Tiden var kommet for å fortelle familien min om graviditeten.
Jeg ble veldig positivt overrasket over reaksjonene deres. Jeg hadde trodd at de skulle bli veldig sinte. Men det ble de ikke, bare sjokkerte. Da jeg fortalte foreldrene mine om graviditeten så var jeg fortsatt usikker på veien videre. Jeg brukte en stund på å snakke med moren min om hvilken støtte jeg kunne få fra nav og diverse. De sa at uansett hva jeg valgte så kom de til å støtte meg.

Dagen var kommet – jeg hadde bestemt meg.
Jeg hadde bestemt meg for hva jeg skulle gjøre. Jeg ville beholde barnet og ha det hele fulle foreldreansvaret uten noen innblanding fra barnevernet. Jeg visste jo at jeg ikke kunne bo på en institusjon og ha et barn, så jeg hadde allerede begynt å se etter en leilighet. Jeg var på apoteket og handlet kjempe masse vitaminer og tilskudd som var viktig for meg og barnet under gradiviteten. Jeg var nesten hysterisk. Jeg ville ikke gjøre noe som kunne skade barnet. Jeg oppholdt meg ikke sammen med noen som røyket. Jeg var veldig kresen til kjøtt og sluttet nesten helt med godteri.

Jeg begynte også å se på nettet etter barnevogner, klær og andre nødvendige ting. Jeg oppdaget noe jeg ikke hadde sett eller følt på lenge. Jeg så lyst på livet. Jeg så fremtiden. Jeg så meg selv følge datteren eller sønnen min til barnehagen, legge barnet om natten og ha ansvar for meg selv og det lille barnet. Jeg følte at jeg elsket barnet selv om det var veldig tidlig i gradiviteten og at det ikke var blitt noen baby enda. Jeg snakket med bestemoren min og hun skulle strikke babyklær, jeg hadde bestemt hvem som skulle være gudforeldre og jeg var så glad. De kraftige humørsvingningene var borte. Jeg var så lykkelig.

Noen uker senere fikk barnevernet beskjed.
Jeg husker at jeg var på besøk hos foreldrene mine i hjemkommunen min da de ringte og ville ha meg til å besøke dem fordi de ville snakke med meg. Jeg har alltid vært skeptisk til å være alene med barnevernet og tok med meg storebroren min. Han ville være der for meg. Jeg trodde jeg var forberedt på møte med dem. Jeg visste de ville stille meg spørsmål om fremtiden og høre om jeg skulle beholde barnet. Jeg tenkte at dette ikke kom til å bli noe problem. Jeg visste jo hva jeg ville og jeg hadde jo lagt planer.

Møtet ble ikke som jeg hadde trodd.
Saksbehandleren var så ekkel og fikk meg til å virke som den personen som bare så lett på det. Hun fremstilte meg som en person som bare hadde takket ja til og ha et barn, men hadde ingen planer videre. Hun fortalte meg om de to valgene jeg fikk. Jeg kunne velge mellom å få besøk på sykehuset av barnevernet eller om de skulle komme hjem til meg da barnet var født.

Videre sa hun rett ut at jeg kom til å bli en dårlig mor.
Hun sa rett ut at ungen kom til å havne under barnevernet fra starten av fordi dette ikke kom til å gå bra. Ingen i hele verden har fått meg til å føle meg så mislykket. Jeg var knust. Jeg gråt og gråt. Hun hadde overtalt meg. Jeg kunne ikke beholde barnet. Jeg kom ikke til å bli en god mor. Abort var den beste løsningen. Barnet hadde ikke godt av å ha meg som mor. Alle disse tankene hadde jeg.

Så kom den fæle dagen.
Jeg skulle til Tromsø å ta abort. Jeg tenkte ikke over det. Jeg var tom av følelser. Jeg ville bare ha det overstått. Dette var desidert den værste dagen i mitt liv. Da jeg kom inn til legen, så skulle hun ta en ultralyd for å se hvor langt jeg var på vei. Da fikk jeg vite noe som jeg overhodet ikke hadde trodd.

Illustrerende bilde: Birgitte Maudal

Det var ikke liv i barnet som lå i magen min.
Det var ingen hjerterytme. Jeg klarte ikke å forstå dette. Jeg latet som om jeg ikke brydde meg. Jeg kunne ikke vise følelser fordi da kom jeg til å knekke sammen. Legen fortalte videre at selv om det var spontant abort så måtte jeg ta noen medisiner som fikk fosteret ut. Det var så vondt. Både psykisk og fysisk.

Jeg tenker på denne dagen som om det  var i går. Jeg sliter fortsatt med den følelsen av å ikke kunne bli en god mor. Jeg føler meg fortsatt mislykket. Når jeg ser små babyer så blir jeg helt rar. Jeg holder på å begynne å gråte. Jeg har fortsatt de tankene. «Tenk om barnet var i live, tenk hvis jeg var moren til det barnet, hadde jeg vært lykkelig? Hadde jeg vært en god mor?». Jeg håper ingen havner i denne situasjonen som jeg har vært i. Jeg har det fortsatt vondt psykisk og sliter veldig med dårlig samvittighet.

Send inn DIN historie også! Du velger om du vil være anonym.
  • Ved å dele erfaringen din kan du hjelpe andre ungdommer i samme situasjon og spre håp, kunnskap og åpenhet blant unge mennesker.

3 Responses to “Graviditet og barnevern – min historie (Veronica Natalie 18 år)”

  • fader altså.. barnevernet ødlegger for mange, selvom de også på en annen måte hjelper.. Har vært under barnevernet omtrent hele livet selv, så vet åssen det er.. Føler med deg, og på det lille jeg har lest her tror jeg du ville ha blitt en god mor! Og du har fortsatt sjansen!

  • Du må ikke dømme deg skjøl Veronica Natalie.
    verken barneværne eller noen andre kan sette å fortælle deg om du ville blitt en god eller dårlig mor, å eg skjønne ikke at dæm kunne være så uprofersjonell i sin egen jobb. Di har rætt å slætt ikke lov t å si sånne ting..
    Æ vil no tro at du ville blitt ei fantastisk mamma , finnes flere sjangser, Å vær så snill å ikke gjør d andre føle er rett for deg, Gå den veien du føler e rætt for deg, ikke ka andre føle, Det vet di ingen ting om, bare du <3 :)

  • Du må ikke ha dårlig samvittighet! Du fortjener bedre.
    Klem Camilla

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Unable to load the Are You a Human PlayThru™. Please contact the site owner to report the problem.